Maratona di Roma 2018

Jeg sov som vanlig lett og litt dårlig lørdag til søndag, maratondagen. Kjente kriblingen i kroppen.

Helt uten grunn egentlig, da jeg ikke hadde noe tidspress, kun et mål om å fullføre. Å fullføre 42 km på asfalt og brostein krever en del. Da jeg akkurat passerte 60 år i mars, er det selvfølgelig noen smådeler som gir lyd og skrangler litt, sånn akkurat passe.

Frokosten bestod av en frokostboks fra H10, hotellet vi bodde på i Roma. Sentralt, pent, fine rom og meget hyggelig service. Vi gikk fra hotellet kl 06:00.

Det var klar himmel og det begynte å lysne i horisonten og med 10 plussgrader, ville dette bli helt annerledes enn fjorårets 4 grader og duskregn.

Vi gikk over Tiber, Tevere på italiensk, til Ostensia og opp mot Pyramiden, et gravkammer som Gaius Cestius Epulonius (død 12 f.Kr.), en av Romas rike magistrater og medlem av et presteskap, mente han måtte ha som sitt siste hvilested. Monumentet er 27 m høyt og dekket av marmor. Det var ikke akkurat det jeg tenkte mest på, der jeg gikk sammen med 10 flotte FemiRUN kvinner, som alle mer eller mindre småsnakket og/eller gikk i egne tanker, på vei til maratonstarten.

Metroen tok vi fra Pyramiden T og opp til Circus Maximus og gikk de siste 600 m til Colosseum.

Solen hadde kommet høyere på himmelen og begynte å kaste sine varmende stråler på oss, litt småfrosne, spente maratondeltakere.

Vi fant en sittekant på siden av Colosseum hvor vi spiste frokosten, smurte krem der det måtte smøres, skiftet klær og la igjen sekken i lastebilene som stod langs Via dei Fori Imperiali, hovedgaten fra Colosseum og beveget oss ned til start-/mål området.

Tidspunktet for vår start, Area C -orange gruppe, nærmet seg og det ble tettere med folk. Varme og ulike odører fra spente løpere i alle aldre og fasonger, spredte seg og jeg var glad da startskuddet endelig gikk kl 08:52.

 

Vi var i gang!

Det er alltid småkaos i starten. Mange skal frem og bruker armer og kropp for å presse seg mellom løperne foran seg. Det flyter av plast, flasker, gel tuber og oppvarmingsklær som kastes, nå skal det løpes. (Klærne samles inn, vaskes og gis til de som sårt trenger det, en fin tradisjon fra arrangørene av Maratona di Roma.)

Jeg hadde avtalt med Merete om å starte sammen og vi jogget forbi Circus Massimo, ned til Pyramiden, Ostensia med et tissestopp i grøftekanten. Da forsvant Merete. Videre i en god sløyfe forbi H10, hotellet vårt og over Tevere. Da vi passerte 10,5 km måtte jeg et nødvendig ærend, fikk ikke unnagjort filosoferingen på hotellet før vi gikk, nå fikk det greie seg med en kort gjennomgang. Mens jeg stod i køen og ventet, dukket Kristin S Hygen ut fra toalettet og forsvant videre. Det var fortsatt flere foran meg i køen og tiden gikk. Så ble det to ledige avlukker, men dessverre uten papir. Jeg ventet til den siste ble ledig, der jeg så at det var papir. Bak meg kom det tre asiatere og pekte på de ledige avlukkene, men jeg sa nei takk, der er det ikke papir. Synet av tre asiatere som hver for seg inntok en ny variant av E.Munchs berømte Skrik, fikk meg til å smile og nesten le. Vibeke hadde prentet inn for alle deltakerne om å medbringe papir og antibac for toalett besøk. Det lønte seg, men tok meg 8-9 minutter, æsj og uff.

Da jeg kom ut var det ingen FemiRUN kvinner å løpe med. Jeg fortsatte videre, hadde los på «ballongmennene» med 6 timers ballonger og jogget Via Marmorata, under Aventiner høyden, Lungotevere Aventino, og inn mot Via della Greca og Via della Bocca della Verita, Sannhetens ansikt. Det er ulike teorier om hva dette har vært, fra kumlokk eller lokk til en hellig brønn-til å avsløre løgnaktighet hos den som puttet hånden inn.  «masken» er 1,8 m i diameter og 22 cm tykk.

Der ved 13 km stod Roald, mannen til Stine fra Bergen, og ropte oppmuntrende ord og tok bilder. Godt å se et kjent fjes, fikk litt ekstra energi, og fikk lagt 6 t ballongmennene bak meg.

Bare en kilometer senere, langs Lungotevere de’ Cenci, så jeg FemiRUN ryggen til Aase og giret opp litt til. Vi pratet, jogget, og gikk raskt forbi Borgo Sant’Angelo og over broen og opp mot Vatikanet. Enorme køer og mange mennesker inne på Petersplassen, så jeg i et glimt før vi rundet ut forbi 18 km merket.

Tjukt av folk, alle heiet og klappet, god stemning og du gir automatisk litt ekstra. Skranglevondtene hadde stoppet å gi lyd fra seg og formen var fin. Aase og jeg holdt et godt tempo og ved 20 km var det hennes tur for toalettbesøk. Vi var enige om at jeg skulle ta det litt med ro, gå sakte og vente. Dessverre tok det litt tid og igjen dukket 6 t ballongmennene opp. Jeg hadde bestemt meg for at de skulle forbli bak meg. Pussig hvordan man holder samme fart, går fra og blir tatt igjen av de samme personene gang på gang. Fikk dårlig samvittighet med en gang, for at jeg ikke ventet på Aase, men måtte fokusere på å holde tempoet oppe. Snudde meg mange ganger, men så henne ikke.

Et nydelig vær, varmt og ikke en sky på himmelen, ei heller i mine tanker, alt fungerte bra. Nøt godt av mat- og drikkestasjonene og ikke minst alle svampestasjonene, utdeling av kalde og våte svamper. Deilig å vaske av svette i ansiktet og kjøle ned hode og nakke.

Forbi Olympiastadioen, Viale della XVII Olimpiade, over elven og nærmet meg 25 km merket, mat og drikke-yes! Der var det igjen en velkjent drakt, FemiRUN, og et blidt fjes-Kristin S H igjen. Vi smilte, utvekslet noen ord og jeg spurte om hun ville slå følge. Jeg klarer ikke å gå så fort som deg, men jeg kan jogge var svaret og vi fortsatte.

Det som er unikt for alle disse flotte FemiRUN kvinnene er at de alle smiler og snakker om alt mulig. Det samme gjorde Kristin og jeg, videre langs Tevere og opp denne bakken etter ca 27 km, som virker lengre enn den er. Når man småsnakker forsvinner kilometerne uten at du merker det. Ved 29 km merket tok vi igjen Merete, men da hun måtte inn til Røde Kors gjengen for å spørre om is-spray på en legg med krampetendenser, forsvant Kristin og jeg. Vi snudde oss og håpet at Merete kunne ta oss igjen. Samvittigheten hilste på igjen og vi snakket litt om det, før vi fortsatte i godt driv.

Takk til Maratona di Roma for alle musikkspillende band, orkester og DJs, dog med særs varierende lydnivå og kvalitet. Kom, nå jogger vi til musikken smalt det fra min venstre side og vi jogget på et stykke. Jeg så bare et rødbrunt fjes med fregner og et stort smil og vi pratet videre. Eller egentlig var det nå mest jeg som pratet. Kristin var sliten og hun ba meg fortsette alene. Nope, sa jeg, vi har unnagjort 8 km sammen og vi skal sammen komme til mål, bare 9 km igjen. Jeg bablet i vei om visualisering og at nå var det bare en tur rundt Nøklevann som gjenstod, før vi kunne motta medaljen. Pust ut, opp med haken, ut med brystet og se fremover gjentok jeg til meg selv og flere ganger til Kristin. Det er lov å si at du er lei pratingen min, men jeg slutter ikke, sa jeg og hører ikke.

Så fortalte jeg Kristin om hvordan Vibeke og jeg, under Maratona di Roma 2017, snakket med og til Cathrine om visualisering, om ulike mentale prosesser, om trening, om å puste ut, tempo, spising, drikking og å holde fokus. Hvordan Vibeke støttet/dyttet Cathrine de siste kilometerne og hvor vi til slutt passerte målstreken etter 7 t og 9 min. Mange tanker ble sendt deg Cathrine.

Fint, bare prat du, sa Kristin, og jeg fortsatte å prate, under tunnelen ved 36 km og Via Augusto Imperatore, forbi Keiser Augustus mausoleum. Drikkestasjon med mere vann og epler.

Utrolig mange mennesker ute, som heiet og klappet, veldig inspirerende. Inn over Piazza Navona med folk på alle fortausrestaurantene, som inntok gelato, espresso eller Aperol Spritz. Vi småjogget for å vise at vi ikke var slitne og heiarop og klappsalver fortsatte ut mot Largo di Torre Argentina. Stedet hvor Brutus skal ha myrdet Cæsar. Her finnes flotte utgravninger med romerske ruiner, nå et sted fylt av hjemløse katter.

Igjen kom denne stemmen, fra min fregnete løpevenninne om å fortsette. Ja, VI fortsetter sa jeg, ferdig snakka. Ut på Via del Corso, ikke se opp og for langt frem, ba jeg Kristin. Det er en bred, fin og rett handlegate og over 2 laaaaange km opp til Piazza del Popolo. Heldigvis stod det mange folk og heiet. Det var godt, nå kjente jeg at det skulle bli deilig å komme i mål. Men, jeg fortsatte å prate om alt mulig og fortalte at nå var det bare en liten tur rundt Østensjøvannet igjen.

Piazza di Spagna, Spansketrappen, ble passert og er nydelig, ferdig restaurert. Det krydde av folk i trappen som nøt solen og så på de slitne menneskene som var i ferd med å fullføre en maraton.

Largo del Tritone og Traforo Umberto I, med tunnelen, mørk, støyende og lang. Ca 1 km igjen av maratonen. Ut av mørket til sollyset, varmen, brosteinen og ned Via Cesare Battisti mot Piazza Venezia, hørte vi plutselig noen kjente stemmer. Min kjære Vibeke med Arina, Stine og Roald ropte, heiet og lagde et skikkelig leven. Vi måtte jogge, selv om leggene begynte å skrike, og vi fikk nok energi til å jogge frem og over mållinjen, il traguardo. Fantastisk deilig.

Endelig! 42.195 meter, eller som GPS-en viste 43,7 km, Maratona di Roma medalje nr 2 var i boks, tid 6 timer.  Ballongmennene våre, 6 t, så vi aldri mere til, så de sprakk nok litt på slutten.

En god klem fra Kristin, som skulle vente på Aase og Merete. Jeg gikk videre for å hente sekken.

Takk til Vibeke og FemiRUN (og GUTTA@løper) som arrangør, takk til Merete, Aase og Kristin S H for maraton samholdet og til Kristin E, Tone, Unni Bente, Åsa, Hellen, Stine, Roald og Arina for kjempeinnsats. Gratulerer til debutantene og alle med en flott gjennomføring av Maratona di Roma 2018. Vi gleder oss til neste reise.

 

Ført i pennen av Aage

 

Klikk her for mer info vedrørene Athen Maraton

Er en maraton for langt er det en flott løype på 10 kilometer du kan velge i Athen.

Velkommen til FemiRUNs Facebookgruppe : FemiRUN -FemiROMA

Velkommen til Facebookgruppen: GUTTA@løper

FemiROMA til FemiRUN – Boken med treningsprogram, inspirasjon og motivasjon: Link – Kjøpe boken        

Her kan du lese om FemiRUNs reiser: Bli med på et livseventyr, en reise med FemiRUN