Et godt liv på krykker – nei takk

Et godt liv på krykker  – nei takk

 

Oktober 2012 realiserte jeg og min mann en stor drøm – vi dro til 7 land i Asia, som packpacker light i 6 måneder. Etter en uke i Thailand, begynte akilles i høyre fot å gjøre vondt, og jeg oppsøkte legehjelp. Det ble flere besøk hos leger, både i Thailand og Malaysia, men foten var fortsatt vond. Til tider hadde jeg bandasje helt opp til kneet for å kunne gå.

Drømmeturen ble gjennomført og vi gikk mye. Smerter er jeg vant med fra andre skader , og har jeg bestemt meg for å gjøre noe, så gjør jeg det, uansett smerte.

 

I regnskogen i Taman Negara gikk jeg opp 1700 trappetrinn og ned igjen. Guiden spurte meg to ganger om jeg virkelig skulle gå, og det skulle jeg jo.

Taman Negara
Taman Negara

Vi kom hjem til Norge i april 2013, og lege ble oppsøkt. I løpet av 6 måneder i Asia hadde jeg spist betennelsesdempende tabletter, og selvfølgelig måtte min fastlege prøve det han også. Etter måneder med piller, ble jeg sendt til MR og det viste 5-6 rift i akilles senen.

 

Jeg ble operert september 2013, gips i 7 uker, og så klar for å danse på bordet……trodde jeg. Men det var feil!

Krykkene ble mine venner/uvenner i 11 måneder før jeg kunne gå igjen. Her skulle det ringt mange klokker, dette er feil ? Jeg spurte legen mange ganger, men fikk bare nye runder med piller, som skulle ta betennelse.

Høsten 2014 slapp jeg de tobeinte hjelperne, og var superklar for trening og gåturer  – HERLIG. Når man har friske føtter, er alt en selvfølge. Når du plutselig ikke kan gjøre det du vil og liker, endrer man perspektivet på hva som er viktig og drømmer om det man ikke kan. Jeg har vært motorsyklist siden 1990, og i begynnelsen var det å kjøre mc det viktigste. Etterhvert ble det å kunne gå og kanskje løpe viktigere. Det å gå var plutselig ingen selvfølge.

Du kan ha et godt liv på krykker sa legen min. NEI det kan jeg ikke! Jeg er en person som ikke gir meg, jeg vil og skal. Jeg begynte å trene med PT på SATS igjen, og startet med gåturer. Det gikk fremover  – og bakover. Tilbake på krykker flere ganger, har vel gått på krykker i ca 2 år totalt, og har dessverre blitt veldig god på det ?

5. Trieste på krykker
Jeg meldte meg på 7 km i Trieste sammen med flotte FemiRun damer mai 2016.
Livet smilte og føtter virket. Men påsken 2016 klarte jeg å skli på en av gåturene, og så var vi tilbake til å gå med 4 bein. NEI, jeg skulle jo til Trieste ?

En melding til Vibeke ble sendt, med spørsmål om det var greit at jeg ble med likevel, at jeg ikke ble til hinder. Og jeg kunne gå 7 km på krykker. Selvfølgelig var jeg velkommen til å bli med denne herlige gjengen med damer ?

Jeg gikk mine 7 km, som ble 9 km (start 2 km før startlinjen), sammen med Vibeke, Aage og Eva. Det gikk som en drøm. Men det er ikke mange som får vannblemmer i hendene på et maraton ? Jeg var stolt av meg selv når jeg kom i mål, jeg hadde gjennomført 9 km på krykker ?

 

Trieste

 

I mai 2016 ble det en ny operasjon, nr 2 i rekken. Denne gangen ble nylontråd, som senen var sydd med, fjernet, samt masse betendt arrvev. Denne gangen ble foten egentlig veldig bra, men det var fortsatt vondt å trå ned på hælen.

30.august var det tid for operasjon nr 3. Nå ble det fjernet litt av hælbeinet for å gjøre bedre plass til senen. En operert sene er nemlig tykkere. Forhåpentligvis var dette siste operasjon.

Joggesko var vanskelig å gå med, klemte på såret, så det ble spesiallagde joggesko  – gamle joggesko som jeg klipte av hele bakparten på, og satte gaffateip over for at skoen skulle sitte på foten.

Joggesko
Joggesko

 

Nå kunne jeg fortsette mine gåturer, selv om det gjorde vondt. Men jeg tror at det hjelper med bevegelse uansett.

Nå er vi i midten av november, og jeg kan gå med vanlige joggesko igjen. Smerter er ikke helt borte i hælen, men det kommer seg. Har klart å gå ca 20 km så langt. Og mer skal det bli ?

Cathrine