Da jeg røykte handlet det mange ganger om premie-røyken, den jeg skulle kose meg med bare jeg hadde gjort ditt eller datt.

Da jeg røykte handlet det mange ganger om premie-røyken, den jeg skulle kose meg med bare jeg hadde gjort ditt eller datt.

 

-Bjørg-

 

Da jeg røykte handlet det mange ganger om premie-røyken, den jeg skulle kose meg med bare jeg hadde gjort ditt eller datt. Jeg skulle sette meg ned og slappe av, jeg fortjente det, trengte det eller Gud veit hva. Enten det var ladet med positivt eller negativt fortegn, premie-røyken var en del av bildet. 14 år siden det nå, så dette handler ikke lenger om røyken, men om premien, trøsten, unnskyldningen for å sette meg ned, i Godstolen, den med STOR G. Der kan jeg sitte å gjøre nesten alt mulig, bortsett fra å gjøre det jeg egentlig bør og trives best med – spesielt etter at det er gjort. Jeg kan sitte der å lure meg selv til å tro på den snikende indre stemmen som er så imponerende dyktig på å stryke meg med hårene ved å si; hvil deg nå – du er sliten, det skar seg med planleggingen i dag – ikke din feil vet du – for hadde det ikke vært for…, alltid for mye å gjøre – blir aldri a jour hverken på jobb eller med skittentøyet, dessuten så har du jo vært så flink den siste tiden, ai ai som du har løpt!, gjør jo litt vondt i det venstre beinet også, gjør det ikke?

 

… så går plutselig dagene, og vilja mi lekker som ei sil! Jeg finner stadig flere forklaringer på hvorfor jeg ikke lenger skal løpe, i hvert fall ikke så mye, og sakte overbeviser jeg meg selv og mine nærmeste om at dette med maraton blir for voldsomt, for tidkrevende. Tankene mine begynner å spinne rundt en ide om at jeg ikke trenger å være med, det hele er jo bare noe jeg har meldt meg på, jeg kan like gjerne melde avbud. Jeg snakker med mannen min, forklarer at opplegget rundt denne maraton-greia er for drøyt. Jeg får han med på tanken om å skippe det hele, jeg skal jo tross alt til Chianti, og dit skal til og med to av venninnene mine også. Det holder i massevis… «Flinke flinka”, alle rundt meg er jo imponerte uansett, de løper jo ikke…

… så merker jeg at rullgardina sakte går ned, det blir raskere mørkt, og jeg tenker ikke i forhold til antallet lys-timer ute. Humøret synker, kroppen kjennes tyngre – veien til blir trøstespising blir kortere. Jeg irriterer meg over ting jeg vanligvis ikke engang legger merke til, og jeg møter noen av elevene mine på en måte jeg over hodet ikke liker. Ikke det at jeg svarer dem med feil ord, men det kan være den lille forandringen i blikket, en ørliten endring i toneleiet, kroppsspråket, alt det som jeg vet elevene hele tiden scanner…, og som ingen av dem fortjener å bli møtt med!

 

I går kveld måtte jeg gå noen runder med meg selv langt der inne i mitt eget lille meg, VIL DU VIRKELIG DETTE? VIL DU HA DET SLIK? I dag er jeg glad jeg gjorde det, og at jeg fikk support av dere i FemiRUN. Jeg har vært ute og løpt i dag, og JA det gjorde godt, humøret er upåklagelig og jeg er enig med meg selv om at JEG SELVFØLGELIG SKAL TIL ROMA! … jeg skal bare ikke løpe hele veien, hverken der eller dit.

bjorg-1

Bjørg