Aldri fornøyd

Aldri fornøyd

 

-Liv Feragen-

Holmenkollstafetten 2014
Holmenkollstafetten 2014

Jeg klarte det. Jeg kom meg til mål og fikk min medalje i halvmaraton i Trieste. Men var jeg fornøyd med meg selv. Jeg var kjempeglad, sliten og stolt over at jeg jeg hadde klart mitt mål. Allikevel sitter det en liten klump og gnager, jeg skulle klart hel.

 

Hvorfor ikke være fornøyd med det vi utretter der og da og nyte det, må vi hele tiden kjempe om noe mer. Det er fint å sette nye mål og kanskje litt høyere mål, men det er viktig å la seg selv få lov til å glede seg over det som er oppnådd.

 

Etter forsøket på maraton i Roma i 2014 var jeg klar for et nytt forsøk i 2015. Men under høsten 2014 ble jeg igjen syk og kunne ikke trene. Jeg ble med ned til Roma allikevel og fikk mulighet til å stå i målområdet å ta imot de fantastiske damene og mennene fra FemiRoma som kom løpende, gående, haltende og gråtende over målstreken. Å få oppleve gleden til FemiRoma gjengen var helt enormt og oppveide langt det å ikke få gogge maratonen selv.

Først i juli 2015 ble jeg frisk nok til å sette i gang med trening igjen. Da var det å begynne på nytt med stiv vond kropp og dårlig lungekapasitet. Med skader i ryggen, hofta og ankel er jeg avhengig av å trene hele tiden for at smertene ikke skal bli for sterke, med en kropp som stivner når den ikke får bevegelse må noen tøyninger gjøres hver dag. Under sykdomsperioder hvor jeg ofte blir dårligere av aktivitet og selv små gåturer kan utløse forverring, forsvinner alt av treningsgrunnlag.

 

Når jeg er bra igjen så kommer den vanskelige tiden. Ikke for mye og ikke for lite trening og bevegelse. Det er så utrolig deilig å kunne ta en tur i marka igjen, selv om pusten er tung og bakkene føles lengre og tyngre enn før, så er følelsen av å kunne være ute igjen og i bevegelse fantastisk. Da er det lett ta den ekstra runden som gjør at turen blir litt for lang og noen påfølgende dager som ikke er så gode.

På toppen av Rødkleivfaret
På toppen av Rødkleivfaret

Sakte men sikkert kommer styrken og kondisjonen tilbake. Kroppen blir sterk igjen og utholdende. Det blir timer etter timer med styrketrening, spinning og turer ute, på sykkel, ski eller på beina. Smertene blir mindre etterhvert som kroppen får tilbake bevegeligheten. Fokus er jobb og trening, så mye mer er det ikke overskudd til. Etter lange dager på jobb og timer i aktivitet er både hode og kropp sliten, men etter en natts søvn kjenner jeg meg klar for en ny dag.

Enkelte dager kjennes det tungt å komme seg på trening. Nå har jeg blitt flink til kjenne etter om det er fordi kroppen trenger hvile eller fordi jeg er litt «lat». Jeg lar kroppen få en ekstra hviledag når det trengs, eller kanskje bare litt lettere økter enn planlagt. Men når de «late» dagene kommer er det godt å ha et mål, som er så høyt at treningen ikke kan droppes.

Så på høsten 2015 bestemte jeg meg for å forsøke meg på maraton i Trieste. Så var det valget, halv eller hel. Det var ikke så lenge igjen og jeg hadde langt igjen til jeg kom opp i nok fart og utholdenhet for å klare å holde farten i 6 timer. Jeg valgte heldigvis ½ maraton. Gikk det bra så kunne jeg jo vurdere maraton på Island.

Der var det igjen, ikke godt nok. Må si til meg selv at det er mer enn godt nok for en kvinne på 62 år med mange skader og overvekt å klare halvmaraton.

På startstreken i Triste var jeg som vanlig i konkurranser utrolig stresset, med en puls på 180 før start måtte jeg kun holde fokus på meg selv og ikke gogge sammen med noen. Jeg klarte å snike meg langt frem i gruppene før start. Det kjentes litt godt ut å ha mange bak seg. Men det varte ikke lenge, i den lille stigningen rett etter start passerte de fleste og jeg havnet i bakerste tropp. Snart var det bare meg og en østerisk dame i den siste gruppa. Jeg klarte ikke å få kontroll på puls og pust og følte meg ganske gåen da jeg kom opp til passering av de første 5 km. Fikk en flaske vann og drakk litt. Jeg sjekket tiden, jeg lå foran skjemaet mitt, hadde satt av god tid på de første km, da jeg vet at jeg trenger tid på å komme i gang. Men klarte allikevel ikke å slappe av. Satte fra meg vannet og stresset avgårde, etter å ha passert 6 km følte jeg at alt kokte. Tok en pause. Fikk sitte i ambulansen og fikk noe mer vann. Var på nippet til å bryte, men klarte å komme meg ut på veien og i gang igjen. Så snart ryggen til den østeriske damen, og klarte å komme meg opp på siden av henne. Vi holdt følge en god stund, men så fikk jeg se ryggen til Trine og bestemte meg for at den skulle jeg ikke miste. Den siste strekningen inn mot mål kjentes utrolig lang, men fikk en opptur da Vibeke og Aage sto og heiet. Klarte til og med å spøke om nå orket jeg ikke mer. Så at Vibeke var klar til å dytte meg videre, men de siste meteren skulle jeg klare. Selv om beina var tunge som bly da jeg kom inn på den røde løperen.

Endelig mål og gratulasjoner og medalje. Herlig, litt usikker på om jeg virkelig hadde kommet meg i mål.

Så kommer det, dette var jo ikke bra nok, jeg skulle klart maraton. Jeg klarte jo «bare» halv.

Jeg synes jo at alle andre som klarer det gjør en utrolig prestasjon, så hvorfor ikke være stolt over meg selv og si at detter er mer enn godt nok.

 

Vi klarte Trieste halvmaraton2016 begge to
Vi klarte Trieste halvmaraton2016 begge to

 

Liv Feragen