Mitt første møte med Femirun damene.

Mitt første møte med Femirun damene.

-Cecilie Reinli-

Jeg har en god venninne som heter Netta. En dag sendte hun meg en link til femirundamene sin nettside på facebook, og lurte på om jeg ville melde meg inni en fantastisk jentegruppe. Jeg tenkte at det kunne jeg gjøre, men jeg kom ikke til å bli med de på turer. Det var jeg i altfor dårlig form til. Kanskje jeg kunne bli med etterhvert når formen ble bedre tenkte jeg. Jeg ble utrolig inspirert av alle som la ut turer de gikk både i hverdagen og i helgene, og jeg tenkte at jeg også skulle legge ut når jeg hadde vært på tur. de turene fikk mange kommentarer og likes, og motiverte meg til å forsette turene. 

En dag så jeg Vibeke Berg la ut at de som ikke ville løpe 10 for Grete kunne gå med enten Trine Lise eller Netta. Jeg tenkte at det hadde vært gøy med et løp og meldte meg på 10 for Grete og 3 for alle på fredagen.

Møtte Netta på fredagen som tok meg med til standen til Vibeke. Jeg husker veldig godt hvor godt jeg ble tatt imot av de andre. Det var ingen som gav utrykk for at dette går ikke fordi du er overvektig, og dette blir for hardt for deg. De viste et samhold som visste at dette greier vi sammen, og så bra at du skal være med. Du er tøff.


cecilie-reinli-3

3 for alle var hardt synes jeg. Presset meg hardt, men dette skulle jeg igjennom, og det gikk og jeg fikk min medalje, det var utrolig stort og jeg kjente en enorm glede og mestringsfølelse. 

cecilie-reinli-2

Da jeg kom tilbake til Vibeke sa hun at du skal være med å gå maraton i Roma om 2 år. JAAAA sa jeg, og tenkte at endelig er det noen som tror på meg og tror at dette kan jeg få til. Det var en utrolig god følelse!!!!

Dagen etter var den store styrkeprøven for meg. 10 for Grete. 

cecilie-reinli-4

 

 

                                                             

Jeg er vant å gå mye, men ikke i det tempoet som forventes i et sånt løp. Jeg og Netta havnet ganske fort sist, og jeg kjente på den følelsen at jeg sinket henne og at jeg ikke burde meldt meg på det løpet i det hele tatt for jeg hadde gått masse ned i vekt og i mye bedre form. Dette var vonde tanker, men jeg beit tennene sammen og satt en fot foran den andre, og tenkte jeg skulle gå til jeg besvimte. Vi hadde en som syklet med oss for å passe på at det ikke skjedde noe med oss.

Da vi kom til 5 km sto det en norsk folkehjelp bil og en sykebil, da var jeg ganske lei og sa på halvspøk til Netta at de venter på å ta meg meg. Da så hun på meg med et strengt blikk og sa at du skal ikke inn i de. nei vel sa jeg og vi gikk videre.

Etterhvert kom det en norsk folkehjelp mann ved siden av meg og spurte om det gikk greit, da ble jeg blodig fornærmet, og lurte på om han ville at jeg skulle bryte sånn at han kunne dra hjem. inni hodet var det en liten stemme som sa at han spør deg om dette fordi du er feit. Det går bra sa jeg og satt farten ytterligere opp, dette endte med at jeg sleit litt med å puste, og jeg sa til Netta at jeg ikke fikk puste skikkelig, men at det bare var i hodet mitt og at det ikke var noe å bry seg om. Netta så at jeg var likblek og holdt et ekstra øye med meg.

De hadde tatt vekk deler av løypen som resulterte i at vi gikk 1,5 km lenger enn det vi skulle og kom 5 min forseint for å få medalje. Dette var en skikkelig nedtur og tårene begynte å renne. jeg kjente veldig på den følelsen at hvis ikke Netta hadde gått med meg hadde kun kommet inn før og fått medaljen sin

cecilie-reinli-1

                                 

Vi skulle på laseringsfest til Vibeke etter løpet, og grein da vi gikk med trappene til festen begge to, av skuffelse og utmattelse, men det måten vi ble tatt imot på var helt fantastisk. Folk klappet og jublet, og vi fikk kjenne skikkelig samhold. Her er det fantastiske mennesker som bygger hverandre opp. 

Etter noen uker kom 10 for Grete medaljen i posten, og jeg gleder meg allerede til neste års løp. Da kommer jeg ikke til å bruke så lang tid.

medalje

 

 

 

 Cecilie Reinli