Et spørsmål som av og til sniker seg inn i tankene mine er «hvorfor har jeg sagt at jeg skal delta i et maraton?».

 

Bjørg Mari Toftegård
Bjørg Mari Toftegård

 

 

Uke 41:

Søndag: Dagens økt ble 6,3 km i lysløypa, og det var bare herlig!

Et spørsmål som av og til sniker seg inn i tankene mine er «hvorfor har jeg sagt at jeg skal delta i et maraton?». 42 kilometer er langt, og det kommer til å gjøre vondt! Jeg kjenner av og til at jeg blir litt kvalm når jeg ser at jeg i løpet av høsten og vinteren skal opp i betydelig lengre økter enn det jeg til nå har levert. En trøst er at jeg skal gjøre dette sammen med andre FemiRUN-damer, og at familie og venner heier. Allikevel er det min kropp som skal gjøre jobben for meg, min psyke som skal takle den lure indre stemmen min som sier «æsj, det blåser og regner i dag, bli hjemme i stedet», eller «det er i grunnen ingen som ser deg, gå opp bakken da vel». Da jeg begynte å løpe var det en venninne av meg som sa «Hold fokus Bjørg!» når det røynet på. Og det er nettopp hva jeg tror jeg må fortsette å gjøre. Fokus-oppgave til meg selv:

 

Nyt en og en løpetur, og ikke glem hva du allerede får til!

 

Lørdag: Veldig sur vind, og det er jeg ikke spesielt glad i. Valgte derfor å dra ned på Trimhuset for å løpe på tredemølla. Etter noen kilometer angret jeg, det er betydelig kjedeligere å løpe inne enn ute. Kjenner også at beina mine fungerer annerledes på mølla, for å kompensere varierer jeg stigningen, og det hjelper. Dagens dont: 13 km.

Torsdag: Herlig temperatur og helt vindstille. I og med det er veldig mange bakker der jeg bor, ble det i praksis bakke-drag i dag også. Prøver å tenke teknikk i disse bakkene slik Vibeke har beskrevet. Kjenner at det skjer noe med frasparket når jeg lander lenger frem på foten.

Onsdag: En litt skummel kveldsøkt. Det har seg slik at ikke all gatebelysning er inntakt, og da blir det mørkt enkelte steder. Og når man er en smule mørkredd, er det to muligheter, enten la være å løpe, eller løpe litt fortere der det er mørkt. Det ble en fin 7 km på kryss og tvers der hvor det meste av gatebelysningen er inntakt. I tillegg ble det intervaller på kunstgressbanen, og flere bakke-drag.

 

Uke 40:

Søndag: Løpt 3,9 km. Kjekt med en kort økt dagen etter en lang. Men, det satt veldig litt langt inne å ta på seg løpetøyet i dag. Sur vind og lav temperatur gjorde denne dagen til høstens første med superundertøy og vindtett yttertøy.

Lørdag: Borre rundt – 17 km. Litt vind, men fint å kjenne at det har skjedd noe med tankene mine i forhold til det å legge ut på løpeturer som er såpass lange. Kroppen og hodet finner en rytme, og så er det bare å fortsette. Turen ble delt opp med tre drikkepauser, hvor jeg raskt oppdaget at jeg hadde klart å dytte posen i Camelbacken inn feil vei, noe som resulterte i at jeg måtte ta av meg hele greia når jeg skulle drikke. Jeg måtte jo holde posen høyt opp slik at væsken kunne renne ned. At det er mulig å være så klønete, hahaha! Nye joggesko ble testet, og de er helt supre! Stor lykke, lekre er de også!

Torsdag: Fantastisk! Omtrent 11 km i Hyde Park og Kensington Gardens. Skulle egentlig bare løpe en kort runde på 5 – 6 km slik at jeg kunne krysse av for å ha løpt i selveste Hyde Park. Etter 6 km skjønte jeg at jeg hadde løpt i feil retning der jeg trodde jeg hadde vendt tilbake retning hotellet. Jeg var i enden av Kensington Gardens og måtte bruke GPS for å finne veien tilbake. Men en flott opplevelse ble det. Turen tilbake turde jeg ikke bruke Endomondo til, fordi det bare var 10 % strøm igjen på telefonen.

Halvmaraton i Bournemouth
Halvmaraton i Bournemouth

Uke 39:

Søndag: løpt halvmaraton i Bournemouth. En utrolig flott opplevelse! Været var nydelig og publikum storartet. Store deler av løypa gikk langs stranden hvor lyden fra bølgene som traff land, ga en nesten meditativ følelse.

 

Angsten for distansen løsner grepet.

Jeg begynte å løpe så smått for omtrent fire år siden. I begynnelsen handlet det om å løpe og gå annen hver lyktestolpe. Det gjorde ofte vondt, og fremgangen kom overhodet ikke slik som beskrevet i løpe- blader og bøker. Mange ganger tenkte jeg at jeg like godt kunne gi opp, jeg var tross alt straks 50, og kanskje var det best bare å fortsette å gå med hundene slik jeg hadde gjort de siste 20 årene. Etterhvert løp jeg allikevel  flere og flere lyktestolper, men jeg valgte også å gå innimellom. Det gjør jeg fortsatt, og jeg ser ingen grunn til å slutte med det, det er slik kroppen min og jeg har konkludert med av vi trives best.

Det er mange årsaker til at jeg løper. Det som betyr mest for meg er at jeg tror det hjelper meg i hverdagen som spesialpedagog i en stor by-ungdomsskole. Det er mange tanker, opplevelser og følelser som ordnes og sorteres under en løpetur, og jeg har ennå tilgode å komme hjem med flere spørsmål enn svar. I tillegg er det klart at helseeffekten ikke er til å kimse av. Jeg er også helt overbevist om at løpingen har bidratt til at jeg har kommet meg forholdsvis enkelt gjennom overgangsalderen, hos meg kom den litt tidligere enn jeg hadde forventet.

Jeg har levd et nokså vanlig liv. Jeg har røykt mine gudsjammerdal så mange sigaretter, og jeg koser meg med god mat og vin. Jeg har opplevd de største gleder og de dypeste sorger, og har absolutt ingen garantier for noe når det gjelder helse og dager som skal komme, eller ikke komme, men er jeg heldig og lever lenge håper jeg å kunne fortsette å løpe langt inn i pensjonsalderen. Litt gal, og så da? Jeg har det kjempefint!

I høstferien fullførte jeg mitt tredje halvmaraton i 2016. Da har jeg løpt i Trieste og Oslo sammen med FemiRUN, og Bournemouth på egne bein. I tillegg har jeg deltatt i to 10 km-løp, og Kollen-Opp. Jeg hører naturlig til blant baktroppens venner og er storfornøyd med det. Ved alle målpasseringer kjenner jeg på bølger av sterke følelser som svinger mellom latter og gråt, og jeg bare digger det; “Just bring it on“. Årets mål er nådd, og jeg er kry! Hvem trodde det skulle utvikle seg slik der jeg tidligere strevde med å nå neste lyktestolpe.

Nå er jeg underveis mot mitt neste mål, Maratona Di Roma 2017. Jeg tror det kjennes riktig, og jeg tror jeg skal klare det med nettopp å kombinere løping og gåing, men jeg forstår at skal jeg fullføre, må jeg gjøre et godt stykke forarbeid. Det viktigste for meg er å bygge muskler samtidig som jeg sakte øker antallet kilometer i uken slik at jeg tåler distansen. Utfordringen ligger i at jeg synes det er gørrkjedelig å trene styrke. Jeg er vel ikke direkte forelsket i intervall-trening heller når jeg tenker meg om, selv om intervallene og jeg er litt bedre venner nå enn da vi for en tid siden innledet et noe tettere samarbeid.
FemiRUN betyr svært mye for meg når det gjelder løping, det er nemlig få på min alder i kretsen rundt meg som løper. Jeg tror til og med de fleste synes det hele er nokså panikkalder-preget. Det er verdifullt å høre til i et nettverk hvor alle støtter og heier hverandre frem uavhengig av form og former. FemiRUN får meg til å tro at ting er mulig, og kroppen min er i ferd med å få en form for taus og trygg kunnskap om å mestre ulike distanser, angsten løsner sakte grepet.

Bjørg Mari Toftegård
Bjørg Mari Toftegård