En natt med fullmåne, kirkeklokker, småfulle og skravlete motorsyklister …. Plutselig er klokken 6, god morgen, en ny dag, en ny vandring, nye inntrykk og nye kilometere skal vandres.

Dag 4, Montisi til Pienza og San Quirico d’Orcia

 

Ding….hva, hvor mye er klokken? Halv ett…… Vi hadde ligget våken etter at vi hadde lagt oss, da noen motorsyklister som hadde parkert rett utenfor hotellet og restauranten startet sine tunge og bråkete doninger. Høyt innslag av tatoveringer, skjegg og ølmager på disse bikerne, som tydeligvis fenget interessen hos noen…..Må det bråke slik?……..

Ding, ding, ding…., hva er klokken? Den er tre «gryntet» det ved siden av meg…. Æsj, dette blir en natt med lite søvn… Etter hvert sovnet vi og våknet av 6 ding…….klokken er 6, god morgen, en ny dag, en ny vandring, nye inntrykk og nye kilometere skal vandres.

Etter å ha hørt på alle disse klemtene fra kirkeklokken i Montisi gjennom natten med den rosa fullmånen, var det tidlig opp for å dusje, pakke og gå en runde i byen før frokost. Vann måtte handles sammen med litt frukt.

Frokosten var bra, variert og godt pålegg.

Castelmuzio

I dag skulle vi videre fra Montisi via Castelmuzo til Pienza, en distanse på ca 13 km.

Pienza

Der skulle vi spise lunsj før siste del av etappen, små 7 km, over den lange, hvite veien som slynget seg gjennom ulike enger til San Quirico d’Orcia.

San Quirico d’Orcia

Været var pent og ca 16 grader ved start. Senere utover dagen ble det bare varmere og varmere, ca 22-24 grader.

Foto: Gro Anundskaas

Fra Montisi gikk vi en lett stigning opp til Castelmuzo, nok en middelalderby med røtter og beskrevet i skrifter fra 1200-tallet.

Foto: Tove Heidi Brunes

Terrenget er preget av olivenlunder, de er viden kjent for sin olivenolje, vingårder og mange cypresser.

Foto: Gro Anundskaas

Samtalene gikk ivrig i gruppen og fotoapparatene og mobilkameraene klikket ustanselig. I utkanten av Castelmuzo fikk vi se Pienza i horisonten, med sine velkjente tårn.

Alltid inspirerende å se delmålet for turen.

Foto: Gro Anundskaas

Et par fra gruppen var ivrige etter å legge noen kilometer bak seg og «klarte» ikke vente på alle.

Foto: Gro Anundskaas

Aage sa at ned bakken om 100 meter skal vi til høyre ved skiltet mot Pienza. Tone-Christine og Tove Heidi, Steigens store datter, med sine lune kommentarer, la i vei.

Foto: Gro Anundskaas

Da Vibeke og Gro joinet gruppen etter ett minutt eller to -i ivrig samtale om blomster, bier, byggemetoder og kirker, var T-C og TH allerede forsvunnet ned bakken.

En liten vannpause og så fortsatte vi andre. Da vi kom til veikrysset, fortsatte Jane rett frem, inntil Aage spurte om vi ikke skulle til høyre? Muntre og glade fortsatte vi ned til høyre i retning Pienza. En liten tanke, om at våre to i front, antakelig også hadde fortsatt rett fram og ikke tatt til høyre, kom snikende. Vi fortsatte nedover og på en lang rett strekning så vi ikke ferten av de to.

 

Foto: Tove Heidi Brunes

Vi prøvde å ringe, uten resultat. Mobildekning i dette landskapet er så som så. I veikanten myldret det av blomster i alle farger og størrelser og noen steder viste gulfargen seg, kjent som Sienna-gul, mellom steiner fra etruskernes tid. Vi vandret nedover og etter en 10 minutters tid ringte telefonen. Da var det Tone-Christine som funderte på om vi snart kom? Feilnavigeringen ble kort ryddet opp i og de snudde for å komme etter oss. Tove Heidi tok et fantastisk bilde, se nedenfor.

 

Foto: Tove Heidi Brunes

Det var på denne strekningen i fjor at Vibeke fortalte Aage om fenikkel som vokste vilt i veikanten, om fikentrær som var overalt, om plommer, blomster og andre urter som innbyggerne kan plukke vilt i naturen til middagen. De behøver slett ikke dra på Rema 1000 eller Meny for å kjøpe urter. Herlig.

 

En eldre kunstner hadde stilt ut sine verk på uthusveggen sin og spurte om vi var på vei til Santa Anna in Camprena, et kloster som ligger nydelig til på høyden.

Italienerne, som flere andre, liker ikke å gå og slett ikke lange turer i naturen. De har da bil……. De som går slik vi gjør, er enten pilgrimer på Via Francigena eller på vei til en eller annen kirke eller et kloster….. Da vi forteller om dagsetappene til fots, per piedi, himles det med øyne og mama mia mumles i flertall.

Øynene blir ikke «mette», lagringskapasiteten på mobilkameraene utfordres og superlativene flommer om det bølgende landskapet som hele tiden endrer karakter i takt med solen og naturens utallige fargenyanser.

En flott gruppe med damer, gode samtaler, herlig humør, lune kommentarer og alltid et smil på lur, bidrar til at kilometerne går raskt unna. Ingen andre plager enn noen små blemmer, en fot som er øm, en hofte som blir bedre og et kne som hilser på. Gode sko er nødvendig, det er alle enige om. Da vi mennesker er forskjellige, selvfølgelig også i føttene, finnes det i gruppen joggesko fra Adidas, New Balance, Hoka, Asics, Craft, Mizuno og Brooks. Fellesnevneren er stabil, god demping og selvfølgelig passer foten din.

 

Lett støvet av Sienagult støv

Pienza, byen med sine karakteristiske tårn fra middelalderen nærmet seg og vi hadde bare 2-3 små kilometere oppover før vi kunne nyte en velfortjent lunsj.

 

Pienza het tidligere Corsignano og var en liten, fattig og kjedelig landsby. Enea Silvio Piccolomini (1405-1464), som i 1456 ble valgt til Pave med navnet Pius II, ga Bernardo Rosselino i oppdrag å fornye byen mellom 1459-1462 og ga den deretter navn etter sin sønn. Dessverre døde Pius II i 1464. En intellektuell mann, en god taler og diplomat og preget av sitt humanistiske syn arbeidet han for avvikling av slaveriet og forfølgelsen av jøder. Han var den eneste Paven som har skrevet om sitt embete, i Commentari.

Pienza er kjent for sin Pecorino ost, lokalt navn cacio, laget av sauemelk og som finnes hovedsakelig i 5 varianter; fersk (lagret under 30 dager), semi-lagret (opp til 60 d), lagret (6-18 mnd), gjæret (6-18 mnd og i tette bokser med ulike blader for smakens skyld) og krydret (60 d til 18 mnd med pepper, chili eller trøffel). Et absolutt must å smake….mmmmmm…….. I september hvert år er det egen Pecorino festival med konkurranse, trilling av ost for å se hvem som er best.

Foto: Gro Anundskaas

Lunsjen som ble inntatt på torget bak Palazzo Communale, var gnocchi bestående av rødbete, valnøtter, honning, blåskimmelost og strø av valmuefrø og lokal vin. Gnocchi MÅ uttales uten g, altså nåkki, gjerne med litt nasal lyd….

 

Italiensk is, gelato, må man bare smake og en runde i byen med sin spesielle historie ble unnagjort før dagens siste del skulle vandres.

Foto: Gro Anundskaas
Foto: Gro Anundskaas

 

Foto: Gro Anundskaas

Fra Porta al Prato (1300-tallet), østlige byport, vandret vi noen små hundre meter før vi kom ut på en fantastisk grus/gress vei som slynget seg opp og ned og hit og dit på vei til San Quirico d’Orcia. Val d’Orcia kom i 2004 på Unescos verdensarvliste.

 

 

Toscanas høyeste fjell, som vi har hatt med oss hele veien er Monte Amiata på 1738 moh og har kommet med på mange bilder.

 

 

Uten tvil er denne etappen en de flotteste, selv om hver etappe har sin egen karakter og unike rikdom av planter og dyrket mark. Sanseinntrykk som sitter lenge.

 

 

Halvveis passerte vi en liten gravplass, kirke hvor Iris Cutting og Antonio Origo er gravlagt. Ikke er den gammel (1932) eller ekstraordinær, men folk tar søndagsturen hit eller fridagen sin og nyter området rundt.  Iris er kjent for sin kulturelle og kosmopolitiske oppvekst i Firenze, de kjøpte Villa Medici, og som giftet seg med sin Antonio. De gjorde en stor innsats for barn og flyktninger under den andre verdenskrig og brukte tid og penger på å utvikle sin store eiendom La Foce. Hennes mest kjente verk, Images and Shadows, War in Val d’Orcia, Leopardo, The Merchant of Prato.

 

Gleden i gruppen var stor da vi ankom og nærmet oss hotellet, Palazzuolo med svømmebasseng, sol og varme og en velfortjent Aperol Spritz på terrassen.

 

 

Slitne, fornøyde og glade mennesker som snakket i vei om inntrykkene underveis, såre bein, herlig terreng og en fin avslutning på fire dager med over 130 kilometere med vandring i det toskanske landskapet.

San Quirico er også fra etruskernes tid, men første skrift dateres til år 712. Felles for flere av disse byene var beliggenheten for Via Francigena som gikk hele veien ned til Roma.

Alle var fornøyde og glade og gikk for å dusje og ta en liten hvil før middag. Vi møttes for et glass Prosecco før vi gikk inn til byen for å spise middag på Trattoria Osenna. En restaurant som Vibeke og Aage fant i fjor, som har en unik og fantastisk hage og terrasse med trær som slynger seg opp og over en metallramme som blir som et tak, men som dessverre var stengt i dag. Det er jo vår, ikke sommer.

 

Restauranten var stort sett full med et høyt lydnivå. Menyen var Bruschetta med steinsopp, grillet kjøtt av svin, lam og kalv med ulike grønnsaker, zucchini, artisjokker og ovnsstekte poteter. Ulike desserter, kaffe, vann og distriktets vin. Godt, smakfullt og store porsjoner, anbefales.

Etter middag var det akkurat passe med en liten gåtur tilbake til hotell Palazzuolo og en Tuscanello cigar for Aage før natten senket seg rolig over gruppen.

Neste dag, 1.mai, skulle vi transporteres til Montepulciano for vinsmaking og picnic. Vi gleder oss.

 

Montepulciano

 

Vibeke og Aage

 

Vakker vandring i Toscanas natur, historie, mat & vin 23.-30. oktober (7 netter) Påmelding, les mer: Klikk her

Velkommen til spennende Madrid, april 2019. Byen har mange opplevelser å by på, enten du er opptatt av å vandre, løpe 10 km, halvmaraton, maraton, eller liker å oppleve kunst, shopping eller mat. Les mer: Klikk her

Velkommen til FemiRUNs Facebookgruppe : FemiRUN -FemiROMA

Velkommen til Facebookgruppen: GUTTA@løper

FemiROMA til FemiRUN – Boken med treningsprogram, inspirasjon og motivasjon: Link – Kjøpe boken        

Her kan du lese om FemiRUNs reiser: Bli med på et livseventyr, en reise med FemiRUN