En reise mot maratonmållinjen, et helvetes og en himmels opplevelse – vilje, tanker og lærdom – En blogg skrevet av Cathrine som deltok i sitt første maraton og Vibeke som har vært med Cathrine på hennes prosess mot mållinjen i Roma, som coach, mentor, trener og venn.

Min del av bloggen handler om vilje, tanker og lærdom ved å gjennomføre 42 km – en veldig lang distanse, men likevel kun noen timer av mitt liv – 7 timer 10 minutter ?

Dagen startet 04.20. Opp for å forberede meg mentalt, smøre inn deler av kroppen med Tena krem for å unngå gnagsår, sette på gnagsårplaster og gnagsårsokker, kle seg og spise litt frokost. 

Ettersom Roma var stengt for trafikk, ble taxi og buss utelukket, og så vi måtte gå 5 km til t-banen. Avgang fra hotellet var 06 30. 

Da vi kom frem til startområdet og leverte inn sekker til oppbevaring, oppdaget jeg at de fleste av de andre jentene hadde med drikke og mat og jeg hadde ikke tatt med resten av matpakken vi fikk til frokost, heller ikke drikke. Her ble vel første feilen gjort ? Skulle spist mer, selv om sulten ikke var der, kanskje var matlysten borte på grunn av sommerfugler i magen?

 

Vi sto i startområdet en god stund før start. Stemning, glede og nerver sprette seg i kroppen.
Jeg, Trinelise, Vibeke og Aage skulle jobbe oss sammen til målet. Vibeke hadde laget en plan for hvordan vi skulle komme oss igjennom løypa. De første 10 kilometere på under 1 time og 30 minutter, «halvmaraton» på 3 timer, 30 kilometer på 4 timer og 40 minutter – og så var det å holde oppe farten og jeg er sikker på at Vibeke hadde planer om at vi skulle klare Maratona di Roma på under 6 timer og 15 minutter.

Vi startet i pulje 3, med jogging. I det vi startet, ble vi møtt av regnet, heftige lyn, tordenvær og temperaturen raste og endte på 6 varmegrader, eller skal vi si ganske kaldt.  

Første matstasjon kom etter 15 km, og da var jeg sulten. Tok 3 kjeks og 1 eplebit, vann og energidrikk. 

Jeg ser i ettertid at jeg spiste for lite underveis, ikke sulten og ikke lett å ta med så mye. Vi stoppet aldri, bare tok mat og drikke mens vi gikk. Det ble stort sett 1 eplebit og 1 kjeks. Og kjeks er enormt tørt uten vann ? Drakk først, så mat.

De første 10 km klarte vi på 1 time 28 min. Begynte å bli sliten allerede her ? Jeg hadde ikke trent på jogging, men gått mange halvmaraton med snittfart rundt 6 km/t. Mulig joggingen gjorde meg ekstra sliten, mulig nerver eller mulig en «dårlig» dag. Jeg kjente på skuffelsen over at kroppen ikke spilte på lag med meg eller var det «hodet» som ikke var med og gjorde kroppen sliten.

21 km på 3 timer 16 min, så vi lå godt an. Men ved 26-27 km var jeg helt utslitt ? Her begynte den virkelige store utfordringen, viljen til å gjennomføre. Vibeke og Aage holdt farten. Jeg saktet av stadig vekk og måtte jogge meg opp. Dette gikk frem til ca 30 km, etter det var det ikke mulig å få føtter til å flytte seg fort. 

Det var merket km for km i løypa med hvor langt vi hadde kommet. Nedtelling hele tiden. Ved 32 km var jeg nær kollaps. Jeg begynte å gråte og hyperventilere, så Vibeke gikk med armen på ryggen min for å holde meg oppe og holde kontroll på pusten min. Hun fikk meg til å fokusere på rett utpust og holdning.

De siste 10 km husker jeg egentlig bare:

Ikke bøye hodet, ikke se ned (for da hyperventilerte jeg og gråt)
Se opp og rett frem, fokusere langt frem.
Puste inn nesen og ut munnen.

Jeg var så sliten at jeg holdt på å kollapse. Jeg fikk beskjed av Vibeke at jeg kunne gå i «sjokk» – kollapse ved hyperventilering, så måtte jobbe med dette den siste milen. 

Vibeke tvangsforet meg med 2 bananer på slutten, som ga litt energi.
Endomondo sa at jeg hadde forbrukt ca 4700 kcal, så ikke rart jeg ble utslitt. 

Når jeg så folk som heiet meg frem, ble jeg så rørt at jeg gråt, da kom hyperventileringen tilbake i og med at jeg bare «pustet inn». Så måtte bare se rett frem, opp med haken, brystet, hoften, bruke armene og fokusere på å puste ut.

De siste km når vi kom inn i sentrum, skulle jeg se på en obelisk. Det var 1 km til den, før vi skulle runde den, og siste 1-2 km til målet. Dette var en laaang km (minst 2-3 km ?).

Her ville Røde kors ville ta meg inn, men Vibeke holdt de unna, heldigvis. 

Farten på slutten var så vidt over 2 km/t  – så enormt sliten mentalt og fysisk.

Endelig kom vi til målet, men jeg glemte å gå over målstreken ? Vibeke og Aage måtte be meg gå litt til. 

Svaiet, sliten, gråt – men i mål ?

Jeg trodde lykkefølelsen skulle komme, men det gjorde den ikke. Men glad for å være i mål, og selvfølgelig stolt. 

Fotografer kom og arrangører som prøvde å intervjue meg (men det skjønte ikke jeg ?) For meg var det først do, og hente medaljen. 

Fingrene hovnet opp til klubber underveis. Det er viktig å bruke armer hele tiden, men lett å falle ut av dette når man er sliten. 

Teknikk med pusting kan brukes  i jobb og privatliv når man er stresset, så lærdom i dette. Og det å se hvordan det å se ned henger sammen med det å begynne å hyperventilere er viktig å huske på. 

Positive tanker er viktig både før og underveis i et slikt løp. Jeg kan og klarer det ? 
Tenke 6 timer, ikke 7,5 timer. Hodet jobber mot det du tenker. 
Et livsmaraton.

Det å gjennomføre et maraton er en bevisst prosess mot et hårete mål ? Vilje og utholdenhet, mye trening , røykeslutt, livsstilsendring, glede og lykke ?Erfaring, mye lærdom, oppturer og nedturer. Men det viktigste er å ikke gi seg ?

Når denne bloggen skrives, har det gått ca 3 uker siden maraton ble gjennomført. Kroppen har vært sliten, og det har vært påskeferie. Mye trasking i ferien, men ingen skikkelig trening. Så på tide å jobbe videre mot nye mål ? 

Neste mål er å jobbe videre med farten, lære løpeteknikk og begynne å jogge litt. 1/2 maraton i Oslo i september er neste store mål ? Dagens med raskere tempo.

Cathrine 

På veien mot mållinjen i Roma som coach, mentor, trener og venn.

En maraton er som en fantastisk eventyrbok. Hver deltager har sin spennende historie. En historie som henger sammen med vårt livsmaraton – våre prosesser – troen på oss selv – vilje 

Desember 2015 møtte jeg Cathrine for første gang, hun hadde bestemt seg for å bli med til Trieste Maraton 2016 og delta på 7 kilometer. Jeg møtte en kvinne som hadde satt seg et sammensatt mål. Det var et hyggelig møte med Cathrine, en kvinne jeg ikke kjente, men som jeg gledet meg til å få lov til å være med på hennes prosess mot hennes mållinje.

Cathrine hadde i mange år trent styrketrening på grunn av en nakke, ryggskader og hun  hadde vært operert for en «slitt» Akillessene, en operasjon som ikke hadde vært vellykket. Hun hadde vondt i «Aksillen» og klarte knapt å gå. Veien mot hennes mål handlet også om å bli røyfri.

Fra Cathrine valgte å sette «hårete» mål som å bli røykfri, være med i Trieste på 7 kilometer, senere 10 kilometer på Reykjavik og nå Maratona di Roma har det handlet om vilje.

Cathrine tok fatt i sine drømmer og omformet dem til mål, som hun valgte å styrer sitt sinn og dermed hennes resultater som nå er realisert.

Det har vært en utrolig spennende prosess å få lov å være med Cathrine på hennes prosess mot mållinjen i Roma som coach, mentor, trener og venn.

Som coach har det vært viktig å være ydmyk for at mennesker har alle de resurser de trenger for å nå sine mål. Det er ingen mennesker uten resurser, kun sinnstilstander uten resurser.

Coaching hander å være : Nysgjerrig – Nærvær – Nøytralitet 

  • Stille spørsmål og bruker språk som skaper bevegelse

  • Å være ikke ekspert på den du coacher sin situasjon

  • Lytte

  • En genuin tro på andre menneskers potensiale

I rollen som coach gav Cathrine meg tilbakemeldinger på hva hun ønsket å innhente av trening, motivasjon og teknikker for å nå sin mållinje i Roma, 2. april.

På veien mot medaljen 2. april har Cathrine vært igjennom en ny operasjon av Achilles og sluttet å røyke og samtidig har hun vært bevist på sitt mål og trent.

I løpet at et år har Cathrine funnet sin rette måte å gå på, lært å kjenne hvilken krefter man kan innhente med å puste rett og trene regelmessig.

Da Cathrine reiste til Roma var hun mentalt og fysisk klar til å gå for maratonmedaljen og ikke minst motivere og inspirer felleskapet.

Vi startet maratondagen i samlet flokk, da vi gikk til start. «Små» fem kilometer, en tur med metroen, med samtaler og mye latter. Maratonsommerfuglene kom hos noen og de fleste som kjente nervøse vingeslag var kvinnene som ikke hadde en maratonmedalje fra før.

Da vi gikk den siste delen fra Circo Massimo til startområdet møtte vi mange med Maratona di Roma sekker. Flokken ble større, nå var vi en del av et stor felleskap. Deltagere i en maraton.

Gatene var bilfrie, det var oss som eide gatene i Roma denne dagen, vi kunne se Colosseum fremfor oss, noen få hundre meter til startområdet, var det som om enkelte av jentene fikk besøk av nervøse sommerfugler og de fleste følte at nå var det på tide å tisse.

Smilende, pratende og fulle av latter, gode historier og de siste tips fant vi frem til containere hvor vi skulle legge våre sekker. Nå var det tid for en frokost nummer to og nye tissepauser.

Cathrine hadde ikke med seg mat, hun følte seg ikke sulten, hun var klar for å komme seg til å startområdet. Jeg kunne se at hun hadde beveget seg mentalt inn i sitt startmodus, lettere nervøs.

Strategien for maratonen var klar, jeg hadde lagt en «plan» om hvordan vi skulle klare løypa på 6 timer og 15 minutter.

Cathrine var klar for planen mot mållinjen, hun følte seg klar og sterk etter den erfaringen hun hadde etter langvandringer vinteren igjennom.

Vi hoppet som våryre geitekillinger i startområdet. Musikken ble høyere, det ble holdt taler og de første reindråpene falt. Mimikken til Cathrine viste at de sommerfuglene i maven var blitt til en flokk med spurver som bruste med fjærene.

Samlet stod vi med 16 000 mennesker som skulle prestere Maratona di Roma. Vi ble kjent med «maratonenglene», «tidsholderne», vi var klare, vi ønsket hverandre en god maraton.

Været var greit før startskuddet gikk. Vi jogget de første hundre meterne til Piazza Venezia og kjente de første dråpene, videre løp vi ned til Bocca della Verita, svingte til venstre og skulle starte vår første oppoverbakke og langs Circo Massimo. Midt i bakken kom guden Zevs sin attributt, lyn og tordenkilen. Tordenværet startet og regnet hamret heftig mot oss. Zevs ble med oss resten av maratonen. Tordenværet gav seg, men regnet var vår følgesvenn, sammen med lave temperaturer.

Noen av fellesskapets kvinner er meget gode løpere og med sin styrke og eget driv klarte de å gjennomføre slik de ønsker, men for alle er det tøffe perioder under løpet, det å fortsette mot mållinjen.

Mållinjen var til tider uendelig langt unna for noen av de «nye» maratondeltagerne, men Cathrine hadde bestemt seg, hun skulle gjennomføre.

Ved passering ved 10 kilometer kunne jeg se og høre at Cathrine var sliten, nå var det å motivere henne til å se opp, bruke armene i løpsretning, fem med bryst og puste ut.

Ved drikkestasjonen ved 5 kilometer drakk hun lite og det samme ved 10 kilometer. Det regnet heftig og vi var gjennomvåte. Nå var det å holde Cathrine i gang, holde oppe hurtigheten i stegene. Jeg så hun var sliten, har vel aldri sett henne så sliten før. 10 kilometer hadde vi passert og vi hadde 32 kilometer igjen.

På veien til «halvmaraton» var Trinelise med i gruppen, hun hadde bestemt seg at det var hennes distanse var 21 kilometer.

Da vi kom til 15 kilometer hvor første matstasjon var følte ikke Cathrine seg sulten, tror egentlig bare hun spiste «litt», på grunn av min anbefaling.

Regnet var fremdeles vår følgesvenn, og Cathrine ble trettere for hvert steg.

Ved halvmaraton ønsket Trinelise oss lykke til videre og det trengte vi.

Aage og jeg prøvde å trekke med oss Cathrine med å ligge i forkant, men etter hvert ble det for tøft for Cathrine.

Vi var nå over halvveis, det handler om å hente frem urkreftene og glemme trettheten.

Cathrine jobbet mentalt, hun var mentalt ferdig og kroppen hennes følte at den ikke hadde fått nok næring.

Ved 25 kilometer «tvangsforet» jeg Cathrine med bananer og hennes kreftene kom «litt».

Ny «tvangsforing» av Cathrine ved 30 kilometer, men nå var Cathrine så sliten at hun hadde lyst til å gråte av tretthet og gråte når publikummet heiet henne frem. Gråten fikk henne til å hyperventilere, så nå var det å få Cathrine til å puste ut. Ved hjelp av holdning og med min underarm mellom hennes skulderbladet og hvor hun ble minnet om å puste ut av munn og inn gjennom nesen var vi på vei videre. Aage var to steg foran oss, og med verbal inspirasjon drev han oss videre og Cathrine med min underarm mellom hennes skulderbladet, dyttet forsiktig videre. Hver gang jeg kjente hennes rygg buet seg mot min arm ba jeg henne om å puste ut og rette seg opp – se opp.

Tre kilometer igjen, og Cathrine var totalt ferdig. Nå handlet det om å være med henne i hvert utpust, steg og holde Cathrine oppe og hjelpe henne til å gå rett frem.

Det var heftig å komme i mål med en utrolig vinner – Cathrine – Der stod Cathrine, totalt utslitt, vaiende og lykkelig med seiertårer i stie strømmer.

Rai og arrangørene skulle intervjue, men der stod Cathrine sjanglende og ville på do og få sin medalje….

Historien om Cathrines maraton kan høres skremmende ut, men – til seiermiddagen kom Cathrine utvilt som en vinner med medaljen rundt halsen og dagen etter vandret ut glad og meget fornøyd 15 kilometer rundt i vakre Roma.

For Aage og meg var det en stor opplevelse å få lov til å være med Cathrine gjennom løypen.

En maratontrase som ligger i verdens vakreste by, men som til tider var som et vandrende helvete for Cathrine. Men… Cathrine gjennomførte! Hun viste at den aktivitet hun hadde lagt ned gjennom et år kunne føre frem til medalje. Hun kunne gå 6,5 kilometer i timen og hun hadde klart å gå 30 kilometer i hurtig fart.

2. april var ikke formen helt med Cathrine. Det var en mental slåsskamp for å drive en kropp som tidlig ble meget trett. Hun gav seg ikke og vi klarte det med samarbeid og etablerte mentale og fysiske krefter…

Det å få lov til å være med på Cathrines prosess mot mållinjen har jeg lært uendelig mye. Kunnskapen Cathrine har gitt meg, har gjort meg til en bedre coach, mentor, trener og venn.

Takk Cathrine for at jeg fikk ta del i din prosess mot mållinjen, takk Aage for at du var med på veien mot mål.

De aller fleste kan klare en maraton – om de vil, det har Cathrine vist …En maraton i sin egen fart. Maratona di Roma er til tider vakker, det er spennende, en utfordring, et helvete, nesten umulig og en uendelig glede når man ser målet, bøyer hodet får å motta medaljen …. Da kommer tårene, lykken, følelsen av å leve. En god slitenhet som sprer seg i hele kroppen og understreker vinnerfølelsen.

Cathrine er en vinner – Helt i sitt eget liv – Måloppnåelse  

Nå har Cathrine satt nye mål og trener mot nye mållinjer, gleder meg til å hei på en flott vinner!

Vibeke

To run fast you need strong legs.
To run 42k you need big heart.

Per correre veloce servono gambe forti.
Ma per correre 42km serve un gran cuore.

 

 FemiRUN

FemiROMA til FemiRUN – Boken med treningsprogram, inspirasjon og motivasjon: Link – Kjøpe boken        

http://www.newnordic.no/all-products/sports-nutrition

 

 

 

Vinter, glatte kilometere, delmål, mål og belønning.

Vinter, glatte kilometere, delmål, mål og belønning.

Et av mine delmål var å bli mer aktiv og ikke bli sittende i sofaen når vinteren kom og det bli glatt ute. Før var vinteren for meg det samme som inaktiv og syntes det var skummelt å gå på glatten.

Femirun har langturer hver søndag, og jeg velger å bli med på disse for å se hvor langt jeg greier å gå i løpet av en tur. Isete underlag er ikke lenger en utfordring, piggsko er blitt min redning.

Første langturen min var 22. januar. Dette var en tur rundt i Oslo. Vi gikk ned Akerselva og opp Alnaelva. Det var en utrolig glatt tur, selv ikke pigger hjalp alle steder. Vi måtte klarte opp en skråning for å komme oss ned noen trapper. I bakken var det speilblank is. Tanken min var at dette kommer aldri til å gå bra, men hadde ikke noe valg annet enn å klatre. Beina skei under meg, men jeg karret meg opp igjen og kom meg til toppen.

Det var en utrolig deilig mestringsfølelse, for en belønning! Turen ble 11,3 km. Et delmål var nådd og jeg var stolt!

Neste tur var 29. januar. Vi startet i Maridalen, gikk rundt Maridalsvannet og videre nedover til Nydalen. Det var tåkete og småsnødde. Det ble en utrolig glatt opplevelse da isete stier og veier ble dekket av et tynt lag med snø.  Jeg sklei på isen og så ut som Bambi, men det gikk heldigvis veldig bra. Skadefri kom jeg til Nydalen, da valgte jeg å takke for meg. 16 km hadde jeg gått, et nytt delmål hadde jeg klart. Jeg var strålende fornøyd, for jeg har aldri klart å gå så langt før.

 

Etter jeg begynte å gå tur har jeg mye mer overskudd, og den følelsen å greie å gå litt lenger for hver gang mot målet som er 4,2 mil i Roma er helt fantastisk følelse.

Mitt hovedmål er å endre livsstil og hente inn en medalje i Maratona di Roma i 2018.

Vibeke ba meg om å definere klare mål og delmål med utgangspunkt – meg selv – den selvstendige, fysisk og mentalt sterke kvinnen med overskudd.

Her skal du få innsyn i mine delmål, på min vei mot et liv med overskudd og en medalje i Maratona di Roma 2018.

I desember satte jeg opp delmålene, og som du vil se,  jeg allerede har klart mine to første mål.

Mål 2017

Januar gå 12 km i et strekk.

Februar gå 14 km.

Mars gå 16 km.

April gå 18 km.

Gå på Tusenfryd sammen med barna mine og ta de karuseller jeg ønsker. Vekten skal ikke lenger være et hinder.

Mai gå 20 km.

Juni gå 22 km.

Juli gå 24 km.  

Gå Stoltzekleiven Opp, i Bergen, alene. Målet er å komme opp på under 1 time.

August gå 26 km.

September gå 28 km.

KK-mila.

10 for Grete-løpet, målet her er å komme under 1,5 timer, og 3 for alle

Oslos bratteste.

Oktober gå 30 km.

Delta i Rosasløyfeløpet.

November og desember, komme meg ut uansett vær, føre og mørketid.

Målet mitt med denne reisen er å bli selvstendig og bli kjent med meg selv på nytt.  Jeg vil bli mer synlig og ta plass i denne verden. Jeg vil vise at det går an å gjøre en forandring uten at man må ta slankeoperasjon. 

Denne prosessen er for meg og ingen andre, og barna vil få en mer lykkelig og aktiv mamma. Jeg vil gå på Tusenfryd og kunne ta akkurat hvilke aktiviteter jeg vil uten å være redd for at selen ikke virker. Jeg vil kunne bli operert ved en eventuell akutt skade eller sykdom, uten å være redd for å dø på operasjonsbordet fordi jeg ikke var i form til operasjonen. Jeg vil kjøpe meg en Levis bukse og en Bergan jakke. Det har jeg aldri gjort før. Jeg vil gå i vanlige butikker og kjøpe klær. Jeg vil bruke klær med farger, jeg vil synes.

Et mål er å se 2 sifferet på vekten før maraton i Roma. Jeg vil hjelpe andre til å nå sine mål. Fremover vil jeg holde foredrag og si, se på meg, det er håp – bare man prøver.

Det som er positivt med å gå ned i vekt uten en slankeoperasjon, er at jeg kan bevise for meg selv at dette klarte jeg. Jeg har styrken. 

Den gleden jeg kommer til å kjenne når jeg når mållinjen i Roma er, at jeg kan takle alt.  Jeg har gått en lang vei for å nå denne mållinjen. Jeg beviser for meg selv og andre at jeg klarer det jeg vil. De som ikke vil være med på denne reisen, vil jeg rydde ut av livet mitt. Dette er min reise til noe fantastisk – Mitt liv. Et liv med overskudd til å leve og kunne gi.

Beviset på at jeg er i mål, er at jeg står på mållinjen i Roma i 2018 som en selvsikker jente, med medalje rundt halsen på jakt etter nye eventyr.

Belønningen med denne reisen er at jeg blir mer selvsikker, jeg blir i bedre form, jeg vil bli en mer aktiv mamma. Jeg vil tåle en operasjon om det blir nødvendig

Treningsplanene for å nå målet mitt er å benytte elipse maskinen før frokost, jeg skal ta en til to turer sammen med FemiRUN damene pr uke. Videre skal gå på tur med barna mine. Vibeke legger opp treningsprogram, slik at jeg får styrke i kroppen til å mestre dette løpet.

Treningsprogrammet vi jeg fra neste uke dele med dere, uke for uke.

Stå på! Alt er mulig!

 

 

Cecilie

 

FemiROMA til FemiRUN – Boken med treningsprogram, inspirasjon og motivasjon: Link – Kjøpe boken        Se filmen