Tanken – en ide om å tenke på tanken. Bevissthet. Når er jeg bevisst tanken? Hva vil jeg med tanken? Hva vil den med meg? Når jeg tenker tanken.

Tanken – en ide om å tenke på tanken. Bevissthet. Når er jeg bevisst tanken? Hva vil jeg med tanken? Hva vil den med meg? Når jeg tenker tanken.

monica 2

– AV – Monica


Livet – hva er liv for meg? Hvilket liv omgir jeg meg med?
Liv for å leve. Leve for å ha et liv.
Hvem lever jeg for? Hvem lever for meg?
Tanken om livet.


Tanken på livet.
Den kommer smygende inn som et varsomt silkestoff, og nysgjerrig spør den meg om jeg har tenkt tanken.
Tanken om livet.

Ja, jeg har tenkt tanken om livet. Den kommer smygende inn nå og da som en kjær venn. Som en varm vind inn i min bevissthet.

Og hvis jeg tar meg tid – i mitt travle liv, til å ta i mot for å tenke tanken om livet. Da kan jeg oppleve små magiske stunder fylt med magi om gode tanker om livet. Mitt.

Tanken om livet
Tanken på livet.

Tanken – en ide om å tenke på tanken. Bevissthet. Når er jeg bevisst tanken? Hva vil jeg med tanken? Hva vil den med meg? Når jeg tenker tanken.


Livet – hva er liv for meg? Hvilket liv omgir jeg meg med?
Liv for å leve. Leve for å ha et liv.
Hvem lever jeg for? Hvem lever for meg?
Tanken om livet.


Tanken på livet.
Den kommer mykt inn som et varsomt silkestoff, og nysgjerrig spør den meg om jeg har tenkt tanken.
Tanken om livet.

Ja, jeg har tenkt tanken om livet. Den kommer smygende inn nå og da som en kjær venn. Som en varm vind inn i min bevissthet.

Og hvis jeg tar meg tid – i mitt travle liv, til å ta i mot for å tenke tanken om livet. Da kan jeg oppleve små magiske stunder fylt med magi om gode tanker om livet. Mitt.

Tanken om livet

GLEDE

Fra Særp til Roma

– AV – Bente Holtet

 

GLEDE

 

Særp Glede

I dag vil jeg skrive om glede!  Det var noe vi bestemte oss for på fredag hos Jane.  I tillegg har vi sett deilige dager fra Falun.  Alle vi skal individuelt prestere men uansett så har vi fått bevis på at delt glede er dobbelt glede.  I tillegg er det  å vente på en glede, også en glede.  Å du verden å mye gode gleder vi skal dele etter at vi har gleda oss i Roma!!  Å se bilder av glede både ved å vinne individuelt og sammen gjør at vi er best!  Det samme vil vi se i Roma.

Vi har gitt hverandre mange råd underveis – og det er ett jeg ikke har fulgt på trening men som kan bli avgjørende i Roma:  Min skrævling…..  Om ikke jentene har sagt det direkte så har min hjerne bestemt seg for at de sier:  Hold kjeft så klarer du å løpe mer!!!  Etter at vi hadde kosa oss med video fra Roma Maraton 2014 var vi skjønt enige om at vi hadde sett mange med vårt tempo.  Vi hadde sett bare glede og det er det vi skal gjøre disse siste ukene før vi drar.  VI SKAL GLEDE OSS TIL ROMA MARATON!!!  Så velger vi å la tanker om å grue seg gå fort gjennom hode…

http://www.maratonadiroma.it/?lang=en

 

Vi gleder oss til å møte mange løpeglade mennesker i alle former og fasonger.  For et fargerikt felleskap. Glede handler også om noe mer enn å tenke positivt. Det handler om å våge livets utfordringer.   Det å gi seg selv noen utfordringer.  Våge noe nytt.  Det å ikke ha referanser i vår erfaringsbase skaper en ekstra spenning.  Vi blir aldri for gamle for det.  Vi må bare finne og gripe sjansen.

La oss fosse over av godt humør og glede disse siste ukene før vi drar.  I alle fall de gangene min hjerne sier at jeg ikke er bra nok trent – at jeg har vondt i hofta og er redd for å få vondt i hue:

JEG KLARER Å GJENNOMFØRE UNDER MAXTID I ROMA!!

 

Hilsen Bente

Felles vilje gir en ekstra dimensjon

Viljen baner vei. Viljen flytter grenser. Viljen løfter deg opp og fremover. Sammen er vi dynamitt!!!!

monica 1-2

– AV- Monica

Vi har dannet en gruppe her i Sarpsborg som vi har kalt FemiRomaSarpsborg.
Gruppen bestod først av Bente og Monica. Raskt kom Hege inn og etter en stund kom Jane inn. Vi er nå et firkløver som trener sammen mot et felles mål i mars 2015.
Måten vi startet det hele på var enkel; vi dannet en gruppe på Facebook og startet med å invitere hverandre til felles trening. I lysløypa, intervaller, på diverse langturer.
Og det er nettopp på langturer vi trenger hverandre mest tenker jeg. Vi tar bilder på turene og lager en «minnebok» etter hver tur for å dokumentere, oppmuntre og «skryte av oss selv » for å holde trua oppe! Jeg tenker at det er viktig å kaste janteloven på havet! Ha trua! Backe hverandre opp. Se mot målet. Og i handling – jevnt og trutt møtes for å trene. For hver treningsøkt bygger vi formen. En form som skal få oss gjennom Romas gater i mars 2015. Gogging er godt nok !
monica 1-3Vi har tråkket mange mil sammen med mye latter og sang. Våre favoritter har blitt «Optimist» og «De gærne har det godt «. Og med musikk, latter, oppmuntring og ros holder vi oss selv oppe. Det er fantastisk å være i en gruppe som VIL. Felles vilje gir en ekstra dimensjon.
Siden vår første langtur har vi holdt viljen i gang jevnt og trutt. Og turene har gradvis økt i lenge og i høyere tempo. 14 km, 16 km, 18 km, 20 km og 37 km.
For, ja – målet vårt er en maratondistanse ( 42 km ). I perioder har vi tvilt på om vi egentlig vet hvor langt er. Derfor ville vi nettopp undersøke den saken. Mest spente var vi på hvordan kroppen vår kom til å » oppføre seg» når vi passerte 25 km… Vi bestemte oss for å gå Sarpsborg – Moss. Vi hadde regnet oss frem til at hvis vi skal klare å få medalje i Roma måtte vi ha en gjennomsnittsfart på 6 km/t. Med dette i minne kom den store dagen.
Herunder skriver jev om min versjon av turen ( de andre må nesten skrive for seg ). Mine tanker/ erfaringer underveis og minner fra turen i ettertid.
Lørdag 15/11/14:
Start: 08.00.
Vær: Grått og lett regn.
Turløypa gikk på asfalt og vi fulgte i hovedsak Rv. 118. Sekkene var fylt med drikke og ernæring. Bena smurt og med gode sokker. Musikk på mobilen. Ørepropper i lomma. Yes!!! Jeg var klar. Det gikk lett og  monica 1-4fint den første timen og to. Skravla gikk lett selv om vi holdt et godt tempo.
Etterhvert oppdaget jeg at jeg trengte å » koble av » for å klare å holde tempoet oppe. Vanskelig å skravle og samtidig fokusere på tempo fant jeg ut. Det var også mye trafikkstøy fra veien og dette var krevende å «høre» på. Så jeg proppet musikk i øra og travet videre. Og for en drahjelp det var for meg. Jeg nærmeste » danset » fremover til hærlige låter:-) Nico & Vinz ble mine store favoritter denne dagen.
I feel like Superman ( woman )
They gonna remember me
I think I know I can
Who says it’s hard to reach
Who’s gonna stop me on the road to success
I don’t know
Vi spiste kilometer etter kilometer. Etter ca 15 – 20 km merket jeg at kroppen ville helst slippe og heller få fri nå. Slippe å forholde seg til dette slitet.
På Råde var jeg utslitt. Takk og lov at der finnes Råde bakeri. Halleluja!!!
Jeg var på nippet til å takke ja da søstra til Hege ( som kom innom for å ta en kaffe med oss og kanskje sjekke ut tilstanden vår ) sa at hun kunne kjøre meg hjem. Men heldigvis tok jeg til fornuft. Vi tok oss en velfortjent pause og spiste litt søtt og en dobbel espresso. Godt var det også å få litt varme i kroppen.
Pausen gjorde underverker en liten stund til. Det handler om å holde maskineriet i gang og se fremover mot målet.
They tried to break me down
But I’m still on my feet
This city’s full of life
So why is it hard to breathe
Oh why did God create this world so unfair
I don’t know
Ny utfordring! Jeg oppdaget på denne delen av turen begynnende vannblemmer på begge føttene. Og det var langt igjen…
Vel. Tok Monica 1-5tak og plastret meg opp med compeed og sportstape og vi trallet videre.
Å ta seg tid til å hvile blikket omkring seg så er det ofte mye fint å se på og beundre. Det gjør det hele litt lettere. Ta litt bilder. Undre seg over noe vakkert du møter. Gruppeselfie. Se på ansiktene til Hege, Bente og Jane. En tommel opp det gir meg ny energi.Gjengen motiverer hverandre fremover. Alle er sterke i trua. Samtidig har jeg nok med meg selv. Jentene er der, men jeg kan også koble de ut for å gå inn i min egen verden når det trengs. Og dette gjorde jeg ofte den siste delen av turen.
Sometimes I feel like I can’t run, I can’t crawl
And sometimes I feel like I ain’t nothing at all
Life is a journey where you stumble and fall
But I’m okay…
Jeg oppdaget at kroppen min stivnet. Og for å unngå forverring fant jeg ut at jeg måtte «løsne den opp litt». Merkelige varianter som å gå sidelengs, baklengs, svinge armer og løpe med høye kneløft. Alt dette for å få det bedre igjen. Og så må jeg ikke glemme vannblemmene. De ble et kapittel for seg. Det viste seg å være for sent med førstehjelp. De hadde allerede bestemt seg for å være en del av morroa. For hvert steg ropte de:» jadda vi er med deg! » Au au au!
Vel, det var ikke noe alternativ å stoppe nå så jeg måtte finne en mest mulig gunstig måte å komme meg fremover. Å løpe på tærne ble derfor en rar men god løsning. Og høye kneløft. Meter for meter nærmet vi oss målet.
I feel like moving back
Sometimes it’s hard to dream
The life I chose is past
It’s moving without me
Who doesn’t want a machine so they can go back in time
I don’t know…
De siste to til tre kilometer gikk tempoet smått for meg. Følte meg rett og slett som en gammel dame der jeg stotret meg frem. Men monica 1-6med oppmuntring fra gjengen og visshet om at målet nærmet seg var viljen der til å fullføre.
Og endelig kom vi frem til Moss stasjon. Så stolte og slitne vi var da. Yes – vi hadde klart det. Nesten en maratondistanse. På toget hjem var det en fnisete gjeng med damer som holdt et endorfinshow for de andre passasjerene. Herregud. Det var umulig å stoppe. Vi var så happy. Vi var så optimistiske og litt overrasket over at vi hadde klart målet vårt.
Tid: 7 timer eksl. pause. Gj.snittstid pr km 5,7 km/t. Godkjent. Godt nok!
I feel like Superman ( woman )
They gonna remember me
I think I know I can
Who says it’s hard to reach
Who’s gonna stop me on the road to success
I don’t know
Takk til gruppa for god stemning og optimisme hele veien. Når en av oss tviler så er det alltid minst en av oss som motbeviser dette.
Jeg gleder meg til å » ligge på brosteinene» i Romas gater etter målpassering og juble!
Våre favoritter har blitt «Optimist» og «De gærne har det godt «.monica 1-7Monica 1-8Bente, Hege, Jane – takk for at dere er med!
Vibeke – takk for din inspirasjon hele veien.
Til FemiRoma nettverket – jeg gleder meg til å treffe dere alle.

 

 

Monica

Fra Særp til Roma……

 

-AV -Bente Holtet

Da kollega Kjell Arne spurte om det var den 15. mars jeg skulle løpe maraton i Roma – svarte jeg som sant var at nei det er den 22….. «

 

Å ikke før » sa han – hvorpå jeg svarte at «Kjære Kjell Arne – for meg tror jeg ikke at jeg er så proff at jeg klarer å legge inn når formtoppen skal komme. En uke fra eller til har nok ikke så mye å si!!» Ingen høydeopphold eller andre remedier som kan gi «falsk trygghet». Jeg sverger til den gode gamle hovedregelen for motivasjon: «Å ta i mot motivasjon der du kan finne den» dvs. at hver dag så sier jeg takk både inne i hodet og utenfor til alt som kan bidra til å få meg til å bli sikker på at jeg kan klare maraton. Jeg har f.eks. aldri forstått hvorfor godt trente toppidrettsutøvere begynner setningene med «Nei – » når de blir presentert for en god prestasjon og skryt fra andre. Til alle dere som siden august har gitt meg små positive hint og store positive hint om min reise til Roma – «Tusen takk» Til han som sa til meg på lørdag da jeg skulle påBente blogg 1 tredemølla og sa «Så flink du er!» sa jeg «Tusen takk» (Det var jo tross alt første gang jeg hadde med gymtøy på seminar på de 35 åra jeg har vært i arbeidslivet, og jeg måtte spørre om hvor trimrommet var selv om jeg har vært på samme sted mange mange ganger før) Jeg klarer å få hjernen til å hente fram disse motivasjons-minnene når jeg kjenner det nærmer seg avreise – det er godt! Det å ha et valg for mine tanker har jeg lært meg gjennom mindfulness. Jeg vet at begge typer tanker vil komme, jeg skal ønske dem velkommen, og har trena på at de skumle, negative tankene kan trenes til å gå fort vekk igjen – ja det gir meg styrke og glede.
Moren til Monica har mange maraton bak seg og ho har anbefalt følgende: «Ha navnet ditt foran på trøya di i Roma, så plutselig heier noen på akkurat deg!» Det rådet skal følges. Det er akkurat sånn jeg føler deg i FemiRoma felleskapet. Det er på en måte noen som heier på akkurat meg – og den følelsen tror jeg mange av oss har. Jeg skal i alle fall gi heia-rop til hele gjengen her i Særp disse ukene vi har igjen før avreise.

Hilsen Bente

BEGREPET LANGT

I dag har vi i Femiroma Sarpsborg vært ute på langtur igjen.

 

– AV Jane

I dag har vi i Femiroma Sarpsborg vært ute på langtur igjen. Vi satt inne i ei varm stue en onsdag kveld, og planla at vi skulle møtes noen dager senere for å gå langt. Vi har blitt innmari opptatt av å gå langt vi jentene i Sarpsborg. Vi lever i den trua at det gjør oss mentalt forberedt til maraton. Det er liksom noe med å sprenge noen grenser, gå for det ekstreme. Vi tenker at disse lange turene kan forberede oss på alle de psykiske stadiene i et maraton. Det er jo opplagt at kroppen må forberedes på alle de fysiske utfordringene, og eventuelt det fysiske ubehaget som kan være en del av pakke. Gnagsår, vonde knær, stive muskler, magetrøbbel, tette bihuler, ja det er mye å velge på. Men vi skal gogge langt, og vi kommer til å slite, ønske og slutte, sprudle av energi, fnise, fise, tørke snørr og tårer. Følelsesmessig er det et laaangt løp også. Min opplevelse er at når jeg strekker meg utenfor comforsonen, og går, eller løper lengre enn jeg noen gang har gjort, så føler jeg noe nytt. Det å føle alle følelsene som kommer og går under et løp som varer i opp mot 7 timer, det er mye følelser. Og det er jo god tid til å kjenne på dem. Bortsett fra ditt følelsesliv, er det lite annet som er i sentrum. Det andre som definitivt er i sentrum er fordøyelsen. Det som skal inn, og det som skal ut. Noen har kanskje hørt vitsen om da hjerne og «rasshølet» kranglet om hvem som var sjefen…Konklusjonen her var at det er «rasshølet» som bestemmer. Deretter tenker vi, og føler vi.

På langtur opplever jeg at det handler om å holde seg motivert. Det handler om å holde på målet underveis. Derfor må vi kjenne oss selv godt nok til å parere de hindringene vi møter i tanker og følelser. «Jeg har lyst til å stoppe», «Jeg kunne ha gjort noen annet i stedet», «Jeg kan gjøre dette en annen dag», «Det er greit å gi seg når en har vondt», «Det er helt frivillig», «Det er ingen skam å snu», «Jeg synes været er elendig», «Jeg har mensen», Ja det mangler ikke på negative følelser som vi må overvinne. Jo lengre tur jo mer mental trening.

Jeg er så glad for at jeg har disse fine jentene og trene på langtur med. Alle er modne, reflekterte damer, og alle bidrar for å øve opp følelseslivet, lage motargumenter som skal hjelpe oss å lykkes. Ved og forsøke å lytte til andres opplevelser, lærer jeg også å forstå meg selv og mine reaksjoner bedre. Vi flytter grenser, fysisk ja, men også i veldig stor grad psykisk. For de fleste av oss har virkeligheten før vi bestemte oss for å være med i maraton, at det var langt å gå 3 km. De fleste ville ha valgt bilen for en slik distanse. I dag kom vi opp i en liten spørsmålstilling rundt for langt det var til et sted det gikk an å få kjøpt en kaffe. Da var det at en av jentene sa: Jammen det er jo «bare» 14 km dit!! Da har vi endret begrepet langt ; )

Etter juleferien er vi i gang igjen.

Etter juleferien er vi i gang igjen.

AV Hege
Nedtellingen frem til avreise har for alvor begynt.
Det er ikke alltid jeg er like god til å finne den indre stemmen som skal motivere meg til å komme meg ut på trening. Den stemmen forsvinner litt i blant stemmene som sier noe om alt jeg skal rekke, alt jeg skal gjøre og i hverdagsstresset. Det er så supert å møte jenter som har motivasjonen på plass, som tar initiativ til å møtes både for trening, og til sosialt samvær. Tror nok Bente har helt rett i at vi trener godt selv om vi prater mye – Jeg tenker at når praten går så lett i mellom oss, får vi det i hvert fall ikke kjedelig i Roma 🙂 Kjenner at jeg begynner å glede meg, og i den gleden finner jeg nok motivasjon til å komme meg på trening.
Hege

TRENING PÅ DIALOG FRA DIN INDRE STEMME

AV Monica Aronsen Olsen

Dette er oppdagelser jeg jevnlig har hatt de siste to årene. Og for hver gang kommer det sterkere til meg hvor viktig denne kunnskapen er blitt for meg.

Hva mener jeg med det? Jo, jeg skal gi dere et helferskt eksempel. I dag da jeg hadde bestemt meg for å trene på tredemølla. Klar 1-2-3. Men jeg merket at motstanden for å trene kom lynraskt inn og jeg hadde egentlig aller mest lyst til å avslutte hele den forb….. økten.

Jeg hadde forbedredt meg godt. Lastet opp musikk på spillelisten. Logget meg på treningsappen. Sjekket at pulsmåleren fungerte. Var mentalt og fysisk klar for å trene. Målet var også tindrende klart; i dag skulle jeg trene kondisjonen for mitt hovedmål – Roma maraton.

Sabotøren Men istedenfor kraft var det den tomme, uinspirert tilstanden som snek seg inn. Hva skulle jeg gjøre med den ? Lytte til den? Den var sterkt tilstede ( og når sant skal sies så er en tredemølle for meg noe av det kjedeligste jeg vet om – kan sammenligne det med at jeg føler meg som en løve i bur). Der og da opplevde jeg at den varte leeenge (tiden gikk sakte) men i virkeligheten så snakker vi om de første 5-10 minuttene.

blogg 3Hvis du i denne håpløse situasjon – evner å gi plass til din indre stemme, og lytte til hva den har å si deg – kan det skje noe positivt !!!

I dag gjorde jeg følgende : jeg sa til meg selv » Monica – du har valgt å bli værende på mølla og så legge merke til hva kroppen din får til etterhvert». » Du trenger ikke å skrive ditt eget «testamente» etter bare få minutter. » » Gi deg selv bedre tid og pust med det.» «Ikke vær så streng meg deg selv. Kanskje kommer treningsgleden din underveis?» » Vent og se»! Og videre sa jeg til meg selv;

Så, hva du nå skal legge merke til er følgene; «Hvilke signaler kommer fra deg til deg?» Legg merke til disse! » Hva sier disse til deg? » » Hva trenger du idag? »

Ikke alltid en plan / program på forhånd: Så istedenfor en plan/ program lot jeg kroppen min lage mitt eget program.

blogg 2Og det utrolige skjedde; Den sørget for at jeg fikk motivasjon, kraft og utholdenhet i 1 time. Intervallene ble utført. Jeg løp på høy intensitet med stigning på mølla, og kjente at hjertet og musklene jobbet. Takket være pulsmåleren så fikk jeg sjekket når jeg kom opp i makspuls. Kult !!! Jeg fikk også en nøyaktig måling av pulsen når og hvor fort den falt ned igjen. Kult det også!

Underveis tok jeg i bruk joggemusikken da jeg trengte det. Og avslutningsvis brukte jeg tiden på å tøye / strekke/ styrke og nevromotorisk trening ( les: langsomme bevegelser basert på mitt sanseapparat).

For meg er det en perfekt måte å avslutte en treningsøkt på. Mitt indre muskellag får også min oppmerksomhet og pulsen faller helt ned i god hvilemodus.

blogg 1Etterpå følte jeg meg takknemlig og en tilstand av ro.

Dette er verktøy jeg kan ta i bruk når som helst og hvor som helst. Fra meg selv til meg selv.

Fortsatt god romjulstid alle sammen. Juleklem fra Senja
Monica Aronsen Olsen

Fra Særp til Roma

– AV Bente Holtet

Da var det fjerde søndag i advent, og jeg venter både på jul og på mars 2015. Det har vært noen hektiske førjulsdager, men det er alltid moro med gode tradisjoner. Her i dag har jeg besøk av tante Synnøve som i en alder av snart 93 år koser seg med en aquavit og en juleøl. Vi kan bare nyte dagen i dag og håpe at vi kan gjøre det samme om førti år…..
Jeg har nå også fått min legeattest til Maraton i Roma. Jeg har jo tidligere sagt at Vibeke er min store motivasjonskilde, og at jeg hadde lyst til å bli med p.g.a. at det hun har vært igjennom. Nå har det seg sånn at jeg har det meste av «ting» sånne halvgamle kjærringer kan ha som høyt blodtrykk, kolestrol og diabetes 2, så det satt litt langt inne hos min lege og si at jeg var klarert for konkurranseidrett og da for maraton spesielt….. Jeg kan se den – men vi ble enige til slutt. Jeg har nå – som det nærmer seg slutten av 2014 og inn i Maraton-året 2015 tatt av 18 kilo, blodsukkeret er perfekt og det trur je helt sekkert kolestrolet også er!!!! Skal kjøre på med ribbe og nyco i jula for øke til 4 treningsøkter fra januar!!!
Treningen disse siste to ukene har vært vask og handling, og jeg har verdens beste samvittighet for det, har svømt et par ganger au da….. Det som er deilig er at vi fire her nede motiverer hverandre og at vi aksepterer at vi noen ganger ikke har joggesko på helt slavisk. Jeg ser fram mot flere gode formiddagsturer i jula og et fantastisk godt år i 2015 da jeg skal gjøre mye jeg aldri har gjort før… Det er faktisk noe jeg har gjort flere ganger etter at jeg meldte meg på – det gjør reisen til Roma enda mer spesiell.

Ønsker dere alle en fredelig julehøytid med en juleklem fra en Maraton-trenende Bente i Særp

Ps.: Nå begynner også omgivelsene og tru at vi kan klare det – sjøl om ordet Maraton har en merkelig effekt på de fleste. Ds

YES WE CAN!

President Obama, brukte dette slagordet under sin valgkampanje.
– AV Jane
Og det ble sant. Han vant presidentvalget, og han nådde sitt mål!
Når jeg nå har bestemt meg for at jeg skal løpe maraton i Roma, så handler det om å holde motivasjonen oppe. Når mørket omslutter alle hushjørner, og kuldegradene smyger seg ned i nakken, da merker jeg at jeg trenger og minne meg selv om hvorfor jeg skal gjøre dette. Motivet for å kaste seg i gang med et prosjekt av en sånn størrelse, må jo ha et opphav. Motivasjon er individuelt, og det finnes et hav av forskjellige motiver. Noen vil ha beundring, noen vil ha bedre helse, noen vil kjenne den deilige følelsen av mestring. Alle disse flotte damene som vil være med til Roma, har en indre stemme som gjentar budskapet hver gang joggeskoene knytes.
I denne bloggen vil jeg dele mitt motiv. Eller rettere sagt mine motiver. De første ukene var mye av mitt motiv for å si ja, at jeg ville overraske, og kanskje sjokkere mine venner og familie. Jeg sugde mye nektar ut av alle reaksjonene. Vi har nok hørt dem alle sammen, «har du blitt helt sånn helsefrik», «du er klar over hvor langt det er, eller» og «er det 40 års krisa»? Og under disse politisk riktige uttalelsene, ligger også et snev av misunnelse. Jeg tror at noen tenker: «Skulle ønske jeg turte!» Men, når det kommer over leppene, høres det ut som : «Det klarer du ikke!»
Under profesjonell behandling blir ordet motivasjon delt i Indre, Ytre, Positiv, Negativ osv. Kan du tenkt deg en mer negativ motivasjon enn «det klarer du ikke!». I ren panikk over at det skal bli en sannhet, og at du skal stå der med lapp i panna og kjenne på at du ikke har lykkes, så springer du som pokker. En god, herlig driv av motivasjon som skremmer deg fram i løypa. Den andre formen for motiv som er av den mer positive sorten, springer du ikke fra, men til. Forestillingen om målstreken, bildet i ditt hode der du visualiserer at bena tar deg over linja som markerer at du klarte det. Og de andre svette, slitne, gnagsårbefengte, og gråtkvalte menneskene du ser, bekrefter det du tror, at felleskapet, galskapen, drømmen førte fram. Alle som er på den siden av mållinja har endelig bevist det: Yes we can!

MARATON I ROMA

Ja da var det min tur til å blogge litt, om veien frem til Roma.
– AV Hege Elvestad

Da Monica sa at hun hadde meldt seg på maraton i Roma, trodde jeg først at Monica dro en sikkerlig spøk. Men etter å ha forstått at dette var blodig alvor, begynte tankene å vandre. Det var tre ord som svevde i hodet, MARATON og I ROMA. Og jeg må være ærlig på at I ROMA lød mer fristene enn MARATON. Så på Face dukket det opp et bilde av Pippi med teksten:
Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert jeg klarer.
Med den påminnelsen, meldte jeg meg på.
Nå er det nå engang sånn at Pippi er verdens sterkeste jente, noe jeg er ganske så langt unna. Jeg har nok både alder og styrke i mot meg, men pokker heller dette skal gå.
Så vi trener på, går, synger, ler og har bøtter og spann med teorier på hvordan vi skal klare å komme over målstreken i Roma på under syv timer.
Fy så takknemlig jeg er som får være med på dette. Takk til Bente som dro det hele i gang her i Sarpsborg, takk til Monica som tipset meg og takk til Jane for at du alltid smiler og ler.
En takk til deg også Vibeke, som jeg så vidt har hilst på, men vi ses i Roma 
Om jeg kommer meg i mål, er i grunn ikke så viktig lenger. For jeg gjør ting jeg aldri har gjort før, jeg utfordrer meg selv og bryter stadig nye grenser.
Jeg kjenner at kroppen har godt av treningen og det er utrolig tilfredsstillende å kjenne at man blir sterkere, og at man ikke er døden nær når bakken i lysløypa ligger bak en. HERLIG!
Å så er det også litt underlig at når jeg ser meg i speilet etter en treningsøkt, er det akkurat som om håret er litt rødere, og ansiktet litt mer fregnete og jeg føler meg nesten som verdens sterkeste –
Så takk til Pippi, som ga meg mot til å melde meg på

Ha en strålende førjulstid.
Hege Elvestad.