TAKK FOR MEG

TAKK FOR MEG

 

Av Raquel

 

Sannhetens øyeblikk har kommet.

rm 2Mange måneder har gått, mange eventyr har blitt fortalt, utallige følelser har blitt delt, hundrevis kilometer har blitt passert, mye svette er rennet og noen tårer har trillet ned. FemiRoma-jentene er klare til kamp!

 

I løpet av de siste fem månedene har jeg hatt gleden til å dele mine erfaringer og mine drømmer med dere. Dere har hørt om mine seiere og mine nederlag. Dere har ledd og lidd med meg. Sammen har dere og jeg gått lange joggetur til fjels og løpt langs spennende løyper flere steder i verden.

 

Via denne bloggen har jeg blitt kjent med mange vakre mennesker og håper virkelig dere har blitt litt kjent med lille meg.  Jeg vil takke Vibeke Bjerk for denne fantastiske drømmen FemiRoma er blitt til og for at jeg fikk lov å være en liten del av den.  Jeg vil takke dere vakre damer for deres hyggelige og alltid kjærlige kommentarer.

 

rm 3Dere er vidunderlige kvinner som har turt å stå frem og bevise at menneskesjelen er uslåelig. Alder eller samfunnslag spiller ingen rolle. Vi er kvinner. Vi er søstre! Vi har bevist dette året at vi er tøffe, dedikerte, sta, modige og disiplinerte!  WE WILL CONQUER ROME, SO HELP ME GOD!

 

Jeg har veldig lite å si nå.  Maratona di Roma er rundt hjørnet og det eneste jeg har igjen å si er TAKK  FOR MEG og LYKKE TIL!

 

rm 4Klem til alle!

 

Raquel is over and out.

JEG LØPER FORDI JEG KAN

I det siste har det vært debatt i media (Aftenposten for å være presis) angående treningseffekt og dens relevans i forhold til levealderen.

 

-AV- Raquel

ra -7-1
Med sensasjonalistiske overskrifter leste jeg forrige uke ” Godt nytt for sofasliterne: Hardtrening gir ingen helsegevinst” og så gikk jeg gjennom en tullete artikkel basert i en ”dansk studie” som, fra en veldig subjektiv vinkel, med uhyre svake bevis og med store variabler som ikke ble tatt i betraktning, påsto at en mosjonist som løper over 11km i timen kan skade hjertet sitt. Tren lite sier de, ingen vits å trene hardt, tross alt vil du leve like langt som en sofagris. ” Treningsdosen som var mest gunstig for å redusere dødeligheten, var rolig jogging i tilsammen mellom én og én og en halv time i uken, fordelt på ikke mer enn tre løpedager, skriver forskerne”…Hææææ!!???!!!

Løping er nok den opprinnelige idretten! Våre forfedre måtte løpe etter maten, eller løpe unna for å unngå å være andres måltid! Gjennom tidene har mennesker løpt for å erobre, for å forsvare, for å konkurrere! Løpende mennesker ble malt jo av huleboerne for 40.000 år siden og menneskerasen er ikke ennå utryddet!

Dette er den slags journalistikk som vil skremme nyløpere og vil rettferdiggjøre latskap og uvannene som dette medfører.

RA 7-2
Men, men. Uansett hvor pålitelig denne studien er, hvor i virkeligheten disse tallene fins, og hvor mange lar seg påvirke/provosere, er sannheten at jeg IKKE BRYR MEG!!!

Familie og venner spør ofte til meg: …men hvorfor løper du egentlig? …men du får betalt for det, hva? ..og du skal du reise hele veien dit for å løpe?!?!?

”IF YOU HAVE TO ASK ME WHY I RUN, THEN YOU WILL NEVER UNDERSTAND IT.”

Så jeg sier det tydelig og høyt.

 

I’m a runner og LØPEGLEDEN er noe som ikke kan forklares, noe som ikke kan måles.
I’m a runner og vinden er en kjær venn som jeg hilser med et smil om munnen hver gang den kysser mitt ansikt langs veien!
I’m a runner og jeg bryr meg ikke hvor mange år jeg skal leve, bare jeg får lov å fortsette å løpe hvert eneste år jeg har igjen!
I’m a runner og min sjel og mitt sinne smis med landskapets skjønnhet og med skogens duft!
I’m a runner og jeg har aldri lært hvordan man skal gi opp!
I’m a runner og smerten er en gammel venn av meg. Derfor løper jeg aldri alene!
I’m a runner. Jeg løper fordi jeg kan!

ARE YOU ALSO A RUNNER?
Raquel

 

Tren styrke! Ikke ta noe for gitt

Da jeg løpte min første maraton i Roma i mars 2014 opplevde jeg noe nytt, eventyrlig! Jeg var verdens dronning, ustoppelig, uovervinnelig.

– Raquel –

R7-1Da jeg gikk over målstrekken føltes det som om jeg hadde vært første man til mål! «Er de slik det føles å fullføre en maraton?» Det plagsomme regnet som overrasket oss den morgenen i Italia hadde hatt ingen betydning! Jeg var så glad! Og så ble det feiring, champagne og seiersrus. Herregud! Den rusen varte lenge. Jeg husker fortsatt hvor selvsikker jeg følte meg da jeg skulle løpe min andre maraton i Portugal i oktober bare syv måneder senere.
Jeg hadde fullført 42km i Roma uten store problemer. Jeg ville gjøre det igjen! SNART! Hvor vanskelig kunne det være? Alle mine venner snakket om hvor flink, målrettet og sterk jeg var! Jeg ble en slags B-kjendis blant familie og venner og det føltes bra.
Selvsikkerheten min steg og mellom mars og oktober trente jeg ikke like «intenst» som noen måneder før Romas maraton. Siden jeg følte meg i form, ble det ALT FOR LITE distanseløping og ikke veldig mye gruppetrening på SATS. Tross alt var jeg jo ”Super-Raquel”, hva?
I Lisboa, to dager før løpet slurvet jeg også litt med maten, altså. Det ble altfor få karbohydrater og altfor mye vin (Don’t judge me! I don’t have a problem!).
R-7Noen minutter før løpet startet ved syd byen Cascais følte jeg meg sterk, selvsikker og sexy (jeg hadde brukt mange timer for å velge den riktig outfiten. Lekker skal man se ut når man krysser mållinjen, skjønner dere). Jeg skulle ønske jeg hadde brukt like mye tid til å spise pasta!
De første 10 km ble en hyggelig tur langs kysten av sør-Portugal. Jeg løpte i en tett gruppe som besto av mange høye, sterke, brune, stinkende menn. Der var lille meg, skulder mot skulder (i mitt tilfelle skulder mot armhule) med disse tøffingene. Oh yeah!, jeg var en av dem!
Da jeg nådde 20 km lurte jeg hva som hadde blitt av disse kjempene? Jo, ALLE de var borte! I tillegg føltes det som om alle rundt meg kunne løpe fortere enn meg, liksom!
Skiltet viste 3 mil og jeg kunne jeg ikke mer. Kneet mitt begynte å verke som et helvete! En gammel skade hadde blitt trigget og hele skjelettet mitt ristet for hvert skritt jeg tok! Jeg begynte å gå. Hvor var Super-Raquel og superkreftene sine? Jeg innså jeg hadde gjort noe feil. Jeg hadde vært altfor selvsikker, Akkurat som Haren i fabelen. Og jeg måtte betale prisen.
R 7-2Nei, dette var ikke ren nytelse som i Roma, må jeg si. De siste 10 kilometer virket dobbel så lange! Jeg gikk noen stunder, og så prøvde jeg å løpe litt, og så… så jeg en fotograf og løpte litt mens jeg blåste et kyss!… Ren stolthet førte meg til mål den gangen!
Skjelvende av tretthet og fullstendig kvalm kom jeg endelig til mål. Min mann ventet fortsatt på meg. Jeg måtte innrømme at ting ikke hadde gått helt etter planen. Jeg visste at jeg kunne ha forberedt meg bedre til dette løpet. Jeg lærte den dagen at langdistanse gjelder mer en ren vilje og selvsikkerhet. Kroppen blir sliten og risiko for at gamle skader gjenoppstår er stort! Utholdenhetsprøver krever en STERK og skadefri kropp. Hvis jeg ville løpe en maraton igjen og avslutte løpet med stolthet i behold var det verdt å jobbe med skadeforebyggende styrkeøvelser.
Kjære Femiroma jenter, ikke ta noe for gitt og ikke glem styrketrening! Sett i gang i å pumpe jern!

Klem Raquel!

PLEASE HAVE FUN!!!

Jeg logger meg inn i Facebook og bare ett par sekunder senere er reklamebombing i gang.

-AV- Raquel

ra 6 1-2Best ”anti-shake” tights (Hva i h… betyr antishake?) Beste treningstilbud i ditt område; Optimalt kosttilskudd etter ”DINE” behov; Kjøp, kjøp, kjøp, bla, bla, bla…
Ja, Facebook har fulgt nøye med mine ”søkevaner” på nettet, har profilert meg og har solgt ”meg” som en potensiellforbruker til utallige firmaer som vil ha min oppmerksomhet og mine penger.
Jo, å mosjonere er blitt ”trendy” i det siste. Sprekk er den nye ”skinny” leser man her og der. Og så en haug med media- og reklameulver har lagt fella…og det er fort gjort at man faller for det.
Du ser på vakre sprekke jenter i 20 åra som smiler bredt i forsiden av nettsider og magasiner som lover deg å bli kvitt cellulitt, bilringer og 20kg fett på bare tre uker!!! (Shit! Jeg vil at rumpa mi skal se SLIK ut!)…og så tenker jeg litt over saken…”har den six-pack-tenåringen som reklamerer slanketips i forsiden av magasinet i det hele tatt hatt cellulitt eller magefett noen gang?”
Man vil ned i vekt, man vil spise sunt, man vil se finere ut, man vil trene bedre og man…man kan bli let altfor stresset.
RELAX!!!
ra 6 1 -3Trening skal være GØY!
Å gå ned i vekt og å komme i form er en prosses som man MÅ nyte!
Ikke ta hele greia så alvorlig. Vi er jo ivrige mosjonister, men ingen her sponses av COOP/AUDI for å ha en proffprestasjon på VM!
Det er også bra å ha et forbilde. Men det er ikke sunt å stresse med en seks måneders kur med pulverdiet og sinnssyk intervalltrening for å se ut som Jenny Skavlan!
Vi alle er forskjellige! Måten fett opptas i kroppene våre er ikke likt, forbrenningen din er ikke det samme som du hadde for ti år siden, genene dine har noe å si. Alt i alt, nytter det ikke å streve med speilet, målebåndet og vekten dag etter dag. Dette vil bare stresse deg og du vil bli frustrert.
Vi skal heller slappe av og lære å høre kroppen vår.
Det er noen ganger, rett før økten at jeg ikke føler meg i form for å løpe 10k. Da er det lov å løpe litt mindre og jobbe med kjernemuskulatur og stretching i steden!
RA - DetteAndre ganger kan jeg rett og slett bytte løpingen med gruppetrening eller en tur til fjells med familien min!
Fortsett å bevege deg, men ikke vær så streng mot deg selv!
Nyt livet, nyt treningen din!
Klem Raquel

BACK ON BUSINESS

Ferien er over og jeg gruer/gleder meg til å komme i gang med hverdagsrutinen.

-AV- Raquel

Jo. Ferien var gøy, men hjemme er best (and I mean it).

RAQ 1-2Nye utfordringer og planer er i sikte, både på kontoret og hjemme hos familien min.
Jeg kommer på kontoret og titter på timeboken min. Den er stappfull! Så gøy(?)…tja, jeg hadde faktisk lyst å ta det litt med ro første uken på jobben. Men, men. Kreditkortene må betales ned og vi må begynne å spare til påsketuren i Frankrike…Let’s boogie baby!

Uff, en uke har gått og jetlaget slo meg hardt denne gangen. Vi tok altfor mange fly fra øst til vest og vest til øst at jeg mistet oversikt over tiden. Kroppen min begynner å klage.
Det er onsdag og jeg står opp klokken to på natta enda en gang! Jeg kommer til å være sliten og søvnig ved femtiden! Stress!
Jeg har kjempelyst å trene, jeg er sliten, men det spiller ingen rolle! I dag har jeg reservert en time kl 1600 på SATS! …men mannen min og min datter er fullstendig ødelagt! De nesten sovner ved bordet på restauranten. SATS kan vente denne gangen, jeg må kjøre familien hjem. Jeg skal definitivt trene når jeg kommer hjem!
Bensinstasjonen! Endelig! Jeg parkerer noen meter unna pumpene lukker mine slitne øyne…det føles sååå deilig! En halv time senere vekker mannen min meg. Han ber meg flytte meg til passasjersettet. Han tar over, jeg må bare sovne igjen…treningen kan vente til helgen.

RAQ !-3Ok, søndag er kommet. Jeg skal ta en løpetur. Ikke flere unnskyldinger!
Men når jeg titter ut på vinduet ser gaten fullstedig hvit og kaldt ut! Så mye snø overalt! Jo, jeg leste om et uvær et sted i Norge…mmh, kanskje burde jeg heller ligge og se på TV. Det er tross alt varmt og deilig her inne…og det er helg…og jeg…jeg begynner å skamme meg.
Jeg har ikke trent denne uken! Jeg har en forpliktelse med meg selv! Jeg er en maratonist! Jeg må ut og løpe!

Jeg går opp trappa og henter ulltøy, hansker, lue, piggsko. Let’s do it!

Jeg tar første skritt ut av døren og kjenner den kalde vinden på ansiktet mitt og lårene begynner å fryse…<Ikke vær en pyse Raquel! Ut med ræva di!>

Ok, here we go.
Så mye løs snø! Det er som å løpe i dyp sand! Mine stakkars legger!
Og så kommer motbakken! Uff, den virker tøffere en forrige gang…for en måned siden.
Vel, jeg er i hvert fall ikke lenger kald.
Jeg ser på de vakre trærne påkledd hvit, jeg puster dypt og kjenner naturen inni meg, jeg hilser på et par mosjonister jeg møter…jeg kjenner at begynner å komme «in the zone»!
Jo da! Dette er gøy! Det er 6 km! Jeg er på toppen av åsen, jeg snur og er på vei tilbake! Jeg er full av liv og energi! For en fantastisk frihetsfølelse! Jeg svever i luften mellom hvert skritt! Jeg er så glad jeg turde å komme meg ut!

RAQ 1-4Jeg innser hvor lett det er å rettferdiggjøre kompromissmangelen.
Den lille stemmen i hodet mitt har sabotert meg før og den vil prøve seg igjen.
Men når jeg ser på speilet skal jeg være stolt av kvinnen som ser meg rett i øynene. Den dumme lille stemmen er sjanseløs nå.
Raquel is back on business!
Klem til alle!

IKKE TA FERIE FRA TRENINGEN DIN

Klokka er fem om morgenen. Det er på tide å stå opp.

– AV Raquel

Raskt, ta en dusj, løp ned trappa og slå på ovnen, løp opp trappa og vekk ungen din, løp ned igjen og begynn å smøre brødskivene, rop på mannen din som fortsatt trener og kommer sikkert til å ta seg sin tid for å R-3-2ta en dusj og gjøre seg klar «har ikke han en klokke?». Femten minutter igjen! Vi er sent ute! Vi vil møte rushtrafikk på E6! Hverdagens morgenstress! Kjenner noen seg igjen?
Jo, hverdagen er full av rutiner, full av forpliktelser og full av muligheter. Og så kommer jobben, kollegaer, ansatte; deretter henting av barna, levering på fiolintime, kjøring til håndballkamp, middag, mathandling… og en gang i blant litt kveldskos når gubben har gjort seg fortjent. Hvordan klarer man dette har uten å bli fullstendig gal?
R-3-3Hemmeligheten min er nemlig min daglige treningsøkt.
Men… Når? Vel, vi alle har 24 timer hver dag, men vi bestemmer hva som skal prioriteres med den tiden vi får. Og tro meg, det er alltid mulig å stjele 60 minutter hver dag for å ladde opp batteriet!
Kommunikasjon med min mann og min datter pluss fornuftig planlegging, tillater meg å effektivisere hverdagen slik at jeg skal rekke å drive med to til tre gruppetreningsøkter hver uke og med to til tre løpeturer, enten innen eller utendørs. Regelmessig trening har nå blitt et livsstil. Pulsen øker, blodet strømmer til alle punktene i kroppen min, lungene mine absorberer mer oksygen, hjertet blir sterkere for hver deg og hjernen tenker klarere! Treningen er den absolutte energikilden.

Men hva skjer når ferien kommer?

R-3-4Lange flyreiser, jetlag, sovemønsteret endrer seg, maten er ikke det samme man er vant å spise og man er mer utsatt for fristelser og slurv. Man vil koble av og man skal jo leve, hva?
Vel, man kan jo leve og samtidig ha det kjempegøy med trening på ferien! Man skal ikke betrakte ferien som en time-out for å kaste seg på alle spisefristelser man kommer til å finne eller som en break der man får lov å ligge i dagevis uten å bevege på seg! Du må ta beviste valg på hva som er best for deg! Jo, smak den eksotiske friterte retten, men du behøver ikke å spise opp alt! Hva med en liten grønn salat istedenfor pommes frites som side order? Kake? Selvfølgelig! Men hva med å dele den med typen din? Jo, du MÅ også slappe av! du jobber hardt og fortjener det, men stå opp og nyt en 30-60 minutters joggetur i området for å bli kjent med omgivelsene og naturen tre eller fire ganger denne uken! Du vil elske det! Er det for varmt, stå opp tidligere eller løp senere når sola er gått ned. Du vil sikkert treffe andre løpere og din motivasjon vil dra til himmels! Tro meg, du vil føle deg veldig fornøyd med deg selv!
Husk. Du tar dine egne beviste valg og du bestemmer hva du gjør med tiden du får.
R-3-7
Mange klem fra Las Vegas!
Raquel

Livet starter når du forlater din komfortsone

AV Raquel

«Alle kan løpe en maraton» hørte jeg et sted. Men stemmer nok dette her? Er ikke en maraton en umenneskelig prøve? Det kan ikke være sunt å løpe så lenge, hva? I så fall… hvorfor vil man i det hele tatt løpe 42 km non-stop?
ra- 1-2Martona di Roma 2014
Man kunne nesten ta på spenningen som svevet i kabinen om bord på flyet vårt! Gruppen vår besto for det meste av uerfarne langdistanseløpere som skulle prøve seg på et tøft oppdrag som merkelig nok de selv hadde bestemt å fullføre.
Etter kanskje den korteste flyreisen jeg noen sine har tatt (det virket slikt i hvert fall), landet vi i Roma. Mer enn 130 kvinner hadde forberedt seg i et helt år med bare et mål i sikte… Nemlig, mållinjen på kilometer 42 ved Colosseum i Roma.
Det var så mye å prate om, så mange følelser å dele!
Der, på et fargerikt restaurant rett ved Vatikanet satte jeg meg ned med flere av jentene og vi snakket om treningen vi hadde drevet med i månedsvis, skadene vi hadde pådratt oss og måten vi hadde overkommet frustrasjon og sinne for å stille opp sterke og strålende til prøvelsen som var rundt hjørnet. Jo, vi var redde, men samholdet vi fant i denne gruppen forsterket alles selvtillit.
RA - 1-1Før den Store dagen, holdt FEMIROMA-ledelsen flere arrangementer Blant annet, en guidet tur i byen overfylt av Romas ikoniske landmerker, en deilig middag ved et fantastisk restaurant preget av middelhavsstemning, wine-tasting og operakveld, et selskap ved den norske ambassaden i Roma… vi hadde det så gøy at vi nesten hadde glemt at dette gjald et maratonløp!

Søndagen kom. Vi tok numrene våre og festet dem stolte på våre FEMIROMA-skjorter. Vi skulle vise hva vi kvinnfolk var i stand til!
Dagen var grå og det småregnet. Men dette påvirket ikke oss. Vi var fokuserte og hjertene våre dunket hardt nesten i samme takt. Alle løperne inntok plassene sine. Plutselig, befant jeg meg «alene», midt i et hav av svære løpere. Jeg kunne ikke finne FEMIROMA-jenter noen sted!
«…cinque, quattro, tre, due, uno…BANG!!!!!» Det var et faktum! Jeg var en maratonløper!
Til tross regnet, hadde Romas beboere stormet ut til byens gater for å vise deres støtte til oss! Dette ga meg en ekstra adrenalinkick!
Mens jeg løpte tenkte jeg på alle de feilene jeg hadde gjort i mine forrige løp. Tenkte nøye på små detaljer som kunne bety en stor forskjell. Fokuserte på å puste riktig, å finne balansen, mitt eget tempo; men ra 1-4frem for alt: Minnet jeg meg selv bestandig om å ikke være grådig. Ved enkelte strekker følte jeg at jeg kunne løpe fortere, men jeg var klar over at dette bare var begynnelsen og at jeg kom til å trenge disse kreftene senere.
Jeg løpte full av selvtillit! Jeg følte meg sterk og uovervinnelig!
Løpet gikk helt fantastisk inntil jeg nådde 30k. Kroppen min begynte å sende tretthetssignaler. Det gjald ikke noen gammel skade. Jeg var rett og slett DRITSLITTEN!
Vannstasjonene lags de siste 5 kilometer holdt meg gående. Jeg måtte justere tempoet flere ganger.
Det pøsregnet og bare noen kilometer unna målet kunne jeg se flere løpere som nå bare gikk. Andre stakkars lå ved veikanten og fikk hjelp av helsepersonell. Dette var tøft!
Da jeg kom inn i den gamle byen var jeg fullstendig tom for energi, men publikumet heiet høyt på oss, maratonløperne! Jeg skulle ikke svikte dem! Jeg skulle ikke svikte meg selv! Dette skulle jeg fullføre! Kreftene kom tilbake og nuen minutter senere så jeg det vakre Colosseum. To rekker av romerske soldater sto langs veien med spydd og skjold! (Jo! ingen midlertidig delirisk sinnstilstand her) og de salutterte alvorlige alle som kom seg til mål! For en drømmeopplevelse!
Jeg traff Vibeke Bjerke ved målstreken! Der sto hun og tok imot alle FEMIROMAER som kom seg til mål! Vi hadde klart det! Alle var vinnere!
Vi fortsatte å feire og gratulerte hverandre den kvelden, og dagen etter. Romas gater hadde smidd oss sammen! Vi var nå søstre! Den magiske aften etter maratonløpet hørte jeg om Femiroma-«engler» som bestandig ra 1-7assisterte sine søstre i nød langs løypen. Det å høre en støttende stemme og en varm berøring i skulderen i et tøft øyeblikk fikk mange av jentene til å fullføre.

Livet ditt endrer seg etter du har løpt en maraton. Du vil aldri bli den samme personen igjen. Du har lært så mye av deg selv og hvor grenseløs din menneskevilje er. Min viktigste lærdom etter løpet:
«Ikke la noen si hva du IKKE er i stand til»
Klem fra L.A. California!!!

Raquel

ET MÅL UTEN EN PLAN ER BARE EN DRØM

To 10k løp, to halvmaratoner og en 30k løp hadde forsterket min selvtillit.
– AV Raquel
R 3-2Jeg hadde lært så mye i så kort tid! Endelig hadde jeg skjønt at min eneste motstander i disse løpene var meg selv! Jeg var sulten etter nye utfordringer! Jeg var hekta på løpingen! Jeg lengte etter adrenalin i kroppen min minuttene før løpet! Jeg savnet den kokende nitroglyserinen i lårene! Dramaet noen metter unna mållinjen! Jeg ville gjøre det igjen! Jeg var sikker at det var på tide å prøve meg på et maratonløp!
Allikevel, mitt 30k eventyr i Budapest hadde resultert i en stygg ligamentskade på mitt venstre kne (kom haltende inn til mållinjen) som hadde lært meg «the hard way» at det var nødvendig å forberede meg bedre dersom jeg skulle utfordre asfalten på et 42k løp.
r 3 -3Først og fremst fokuserte på å spise riktig. Porsjonene ble mindre siden jeg ønsket å gi knærne mine færre kilo å bære! Jeg halverte oljebruk på maten og kuttet alle slags mel! Begynte å spise energirik mat om morgenen (havregrøt med chia-frøer) og mengde kokte grønnsaker i maten min økte betraktelig! Resultatene kom veldig raskt!
Deretter gjald det å bli sterkere. Jeg stoppet løpingen i tre måneder for å la kneet heale. Men jeg satte ikke meg ned å lese «Se og hør!» Jeg supplerte løpingen med gruppetrening på treningsstudio tre-fire dager i uken. Ligamentene måtte forsterkes, ryggen måtte tåle belastningen, armene skulle klare 4 timers svingning!
r 3-4Omsider kom tiden til å utsette kneet på nytt. Jeg kombinerte treningsstudio med tredemølla (ingen asfalt ennå) og jeg leste mange artikler på nettet og blogger av erfarne løpere. Jeg jobbet med å forbedre løpestilen min. Fokuserte på å puste riktig, lærte å finne en komfortabel «pace» i lange økter og ble meget obs i å forebygge skader! Kondisen min hadde økt betraktelig og jeg var klar til den endelige utfordringen. Men jeg manglet «noe»…Felleskapet

FEMIROMA

r 3-5Det var via en venninne at jeg hørte for første gang om FEMIROMA.
«Fem i Roma???» Hva skal dette bety?
«Nei, FEMI-ROMA, Alminnelige kvinnfolk som skal erobre Romas maraton!»
«Hæ? Ikke tull!»
«Jo, Dette er et ett-årsprosjekt for å få kvinnene opp av sofaen! Et prosjekt for å bevise at det fins en kriger inn i hver kvinne som kan utfordres for å oppnå det umulige(?)»
Tanken om et flokk med bestemte målrettet kvinner som akter å innta Romas gater mot alle odds var inspirerende! Etter et kjapt søk på nettet leste jeg om FEMIROMA-prosjektet og jeg ble fascinert! Jeg ville være med på dette her! For en mulighet til å treffe andre kvinner med lignende erfaringer! Jeg gledet meg til å høre deres historier og fortelle mine!
r 3-6Mitt første møte med disse vakre amasonene fant sted på et cruise til Kiel! For en stemning! Selv om mange av oss aldri hadde truffet resten av gjengen følte alle seg som om dette var en familiegjenforening! Her traff jeg Vibeke Bjerk for første gang!
Jeg ble fortrollet av hennes lidenskap og vilje til å oppnå dette målet og er sikker at alle andre i gruppen følte det samme! Dette var ren kos! Jenter fra øst, vest, nord og sør pratet, delte anekdoter blant latter og banneord! Vi danset, drakk (jo, man skal nok nyte livet, altså!) tok seminar, trente sammen i Tyskland…for en fantastisk opplevelse! Jo. Jeg hørte definitivt FEMIROMA.
Gruppen fortsatte å trene sammen, delta på konferanser med høy profilerte idrettsutøvere og motivasjonen ble sterkere og sterkere for hver dag. Inntil Mars 2014 endelig kom.
130 damer skulle til Roma for å fullføre en utfordring. Maratona di Roma
Mange klem!!!!
Raquel

Fra 0 til 42 …en km om gangen

Raquel

R2-2JEG HATER Å LØPE!
Starten var tøff og utfordrende. Bare noen få minutter hadde gått og min nye pulsklokke minnet meg allerede på den elendige kondisen jeg hadde! Knapt 8km i time… 160 hjerteslag per minutt…-«Jeg orker ikke mer!» tenkte jeg. Et par hundre meter til og bena var tunge og stive… -«Hvorfor i all verden gjør jeg dette her?»
Men Roberto, min mann/coach, ga seg ikke. Han løp ved siden av meg og utfordret meg bestandig –«Ikke stopp!, Løft haka! Sving armene! Send kroppen framover!, det er bare 5 kilometer!»… «Fæn ta deg og dine fem kilometer!»-tenkte jeg!
Dette var vanskelig! Kroppen min var ikke lenger vant til mosjon og jeg ville rett og slett gi meg. Snu og gå tilbake hjem. «Dette er ikke noe for meg. Jeg hater å løpe!»
…Men jeg ga meg ikke. Jeg har alltid vært sta som et beist. Jeg hadde tross alt kommet til Norge og gjort meg fortjent et plass i samfunnet! 5 km ville ikke ta knekken på meg og mannen min ville ikke se meg slutte! NO FUCKING WAY!
R 2-5Jeg skjerpet meg og forbedret ernæringen. Fokuserte på å fullføre 5 Km og ting ble bedre etter hvert.
Jeg fortsatte å løpe tur med mannen min. Litt om gangen merket jeg at 2 og 3 kilometer ikke lenger tok pusten av meg. Vi pratet mye mens vi løp og kom nærmere hverandre for hver økt. Plutselig viste pulsklokken 130 stabile hjerteslag per minutt! Etter et par uker klarte jeg å løpe 5 km uten store problemer! Life was good! Etter et par måneder begynte jeg å merke at mine gamle klær passet meg igjen! I tillegg fikk jeg masse energioverskudd av hver treningsøkt! Jeg hadde energi til å drive med andre aktiviteter og forholdet mellom mannen min og jeg blomstret igjen! Jo, JEG ELSKET Å LØPE!
10 for Grethe
Roberto forberedte seg til å løpe sin første halvmaraton i Oslo. HALVMARATON! Wow! Det var så spennende å tenke på å løpe i Oslo sentrum mens folk heiet på meg! Jeg ville også være med! Men 21 km virket rett og slett for mye! Så tenkte jeg at 10k løpet (10 for Grethe) kunne være en god utfordring for meg!
R 2-3R 2-4Jeg bestemte meg for å komme ut av min 5km-komfortsone og begynte å trene hardere. Målet var bestemt! «Jeg KAN løpe 10Km!»
Flere uker med motbakketrening (og en del banneord mot min coach) ga til slutt resultatet! Jeg fullførte en 10km treningsøkt hjemme! Jeg var klar til å erobre Oslos gater!
Løpet var en drøm! Adrenalinet kokte i kroppen min! Dette var så skummelt, og samtidig så gøy! Jeg hadde et nummer på brystkassa og følte at hjertet ville hoppe ut av kroppen min av spenning!
Mennesker av alle alder fylte Oslos gater og vi løpte sammen i en regnbue av farger og følelser!
I noen øyeblikk var løpet tøft. Jeg var uerfaren og løpte for fort de første km. Men Oslos borgere holdt moralen oppe! De siste to kilometer i motbakke på Karl Johans gaten virket uendelige! Men da jeg krysset mållinjen hadde alt vært verdt det!

R2-6Løping som et livsstil
Løping minnet meg på at jeg var i stand til å oppnå det jeg ville!
Løping lærte meg å være disiplinert og tålmodig, å komme ut av dagens rush og nyte øyeblikket langs bakken, å sette pris på den deilige duften som fins i skogen, å nyte en time stillhet for meg selv. Å jo! Jeg elsker å løpe!
Jeg ble sulten på nye utfordringer. Formen min ble bedre og bedre! Jeg ble lettere og mykere! så kom det nye løp, 10km Sentrumsløpet i Oslo, og så ble det en oppgradering til 21 km i Vilnus, 21 km i Wien; og så 30 km i Budapest! … Jeg vil ikke lyve, jeg tok forskjellige skader i alt denne tiden. Knær, føtter, rygg, you name it! Men hver skade lærte meg noe! Jeg forbedret løpestilen, lette etter sko som passet mine behov, satset på styrketrening i mellomtiden for å forsterke ledd og ligamenter. Alt i dette livet er lærdom!
Og så i 2014 kom den endelige utfordringen. Deres majestet, MARATONLØPET i Roma…
Vi ses neste uke!!!!

Hello! Jeg heter Raquel Galetto.

Jeg heter Raquel Galetto.
– AV RAQUEL

raq 2Fram til Romas maraton i mars 2015 skal jeg blogge hver onsdag om min trening, motivasjon og personlige mål.
Men først vil jeg at i mine første to innlegg skal dere bli kjent med meg og motivene som fikk meg til å satse på distanseløping.

Jeg er en 42 års gammel «pent brukt» kvinnelig tannlege opprinnelig fra Mexico City.
Før jeg kom til Norge for snart 14 år siden, hadde jeg alltid vært involvert i noen type idrettsdisiplin.
Jeg trente turn i nesten tjue år. I denne tiden lærte jeg om disiplin og hardt arbeid for å oppnå mine mål. Ved 22 åra og etter en uheldig «fjeslanding» som førte meg ubevist til sykehuset, skjønte jeg at jeg burde satse på en mindre risikabel idrett. En tannlege har tross alt ikke råd til å brekke arm og kinnbenet en gang i blant, skjønner dere.
Jeg begynte å spille «softball» og drev med jevnlig aerobisk trening på et sportssenter i nærheten av mitt daværende hjem. Livet mitt virket stabilt og jeg befant meg i en behagelig komfort sone.
Men jeg visste inni meg at jeg ønsket noe annerledes. En trygg krok i verden der jeg kunne utvikle meg videre som menneske og profesjonell. I søk etter mitt drømmested, flyttet jeg til Norge i 2001.
Dette betydde en stor kulturell utfordring. Jeg kunne ikke fortsette med mine aktiviteter som jeg var vant til og tilpasningsprosessen tok tid. Trening og kosthold ble ikke lenger prioritert. Det gjald rett og slett overlevelse i et tøft og kaldt land som virket lite interessert i å slippe meg inn.
Min datter ble født i 2004. Dette betydde enda mer distanse fra mine tidligere treningsrutiner og spisevaner. Og hvis ikke dette var nok, måtte også mine kvalifikasjoner som fagfolk vurderes på Universitetet. Så ett paRAQ 3r år etter mitt ankomst til Skandinavia ble jeg en fattig student.
Livet mitt ble plutselig kaotisk. Trang økonomi, lite mosjon, mye arbeid på skolen og hjemme, resulterte i likegyldighet og for første gang i mitt liv gikk jeg betydelig opp i vekt. Forholdet med mannen min ble også rammet og fremtiden virket ikke helt lysende allikevel. Slik gikk det i to år.
Både min mann og jeg fikk tannlegelisens i Norge. En bedre økonomi bidro til mindre kaos i livet mitt, men forholdet vårt «blødde» fortsatt. I søk etter bedre livsforhold flyttet vi utenfor Raq 5Oslo. Vi hadde et mer stabilt liv og ungen min var eldre, det var på tide å ta vare på meg selv igjen. Men manglende treningsalternativer i området fikk meg til å miste motet. Jeg kunne ikke trene som jeg alltid hadde gjort det! Dette var veldig frustrerende! Jeg likte ikke meg selv lenger og var lei meg! Dette var en tøff periode i mitt ekteskap med lite kommunikasjon og forståelse for hverandres behov. Ting mellom oss to gikk nedover bakken.
Men en dag, min mann kom med en bursdagsgave til meg: En pulsklokke.
-Men jeg liker ikke å løpe! Jeg vil heler drive med gruppetrening, tenkte jeg.
-Det fins ikke sånt her, sa han- Give it a try!
Og så begynte eventyret…

Raquel

Påmeldingslink : https://www.deltager.no/femiroma_2015_nov