Jeg er ingen løper.

Jeg er ingen løper!

Hei, jeg heter Siv og er 54 år. Jeg har i dag en kreftdiagnose og er i gang med cellegift. Kreften tenker jeg ikke på, men at håret falt av var tungt. Nå er håret borte og da fokuserer jeg ikke lenger på det. Mitt fokus er å holde kroppen sterk. Snakke positivt innover til meg selv og til mine friske arbeidere slik at de kan hjelpe meg med å rydde bort disse uønskede inntrengerne. Jeg tenker at veien til å bli frisk er mitt Maraton. Målet ligger der fremme og i mellomtiden holder jeg på med mine små etapper.

Jeg har kalt dette innlegget «jeg er ingen løper». Dette var i mange år mitt svar, når noen ville ha meg med på å løpe. Noe så dørgende kjedelig gadd jeg ikke. Herregud at de gidder, tenkte jeg, når jeg kjørte forbi disse som løp langs veien. Min greie var fjellturer, styrketrening og spinning. Jeg var i kjempegod form, men uten å løpe.

I juni 2013 meldte jeg meg på Maraton i Roma, med løpsdato i mars 2014. Det hele gikk fort. Jeg var midt i en flytteprosess og satt mellom alle kartongene og hentet opp påmeldingslenken og meldte meg på. Min samboer lurte på hva jeg holdt på med og jeg svarte at jeg har meldt meg på Maraton i Roma. Han lurte på om jeg visste hvor langt det var og jada sa jeg, 42 km. Dagen etter hentet vi leiebil og kjørte flyttelass. Jeg ble sittende å se på km telleren og tenkte 42 km er jammen langt, så det var bare å komme i gan med løpingen. J I Facebook gruppen «Bergensjenter til Roma» dukket det opp flere kjente og mange ukjente. Vi ble en fin gjeng. Vi hadde egne bøffer for å finne hverandre på lokale løp og vi treftes for felles treninger og sosiale middager. Vi hadde det utrolig kjekt på veien til Roma. De fleste løp, men ingen hadde løpt en Maraton. I løpet av disse månedene skjedde det noe med meg. Fra å være «hun som ikke løp» ble jeg etter hvert glad i å løpe. Det var mange gode råd underveis, så det var bare å ta til seg. Til å begynne med handlet det om hvor langt jeg kunne løpe i ett strekk og hele tiden strekke denne grensen. Gleden var alltid like stor for hvert fremskritt jeg klarte. Selv om jeg hadde en sterk kropp og en god kondis så hadde jeg ikke løpt. Det var noe nytt og det som var så rart var at jeg ble så trett i armene. Det gikk seg til det også.

Jeg løp maraton i Roma 2014 og den gleden ved å passere mål var bare ubeskrivelig. Jeg var fryktelig sliten og hadde kjemp vondt i et kne, men likevel så gikk det ikke lang tid før jeg sa jeg vil gjøre det igjen. Mange av oss bergensjenter dro til NY og løp i 2015. I 2016 dro vi en gjeng til Berlin. Jeg var for lengst hektet på løpingen og jeg elsket det. Jeg kjente med hele meg at dette var riktig. Jeg brukte løpingen til å kvitte meg med aggresjon, få utløp for energi, til å hente meg inn, eller bare for å kose meg. Løping ble viktig for meg og dette samholdet og de kjekke turene fylte opp hele meg med store mengder energi.

På tampen av 2015 fikk min samboer diagnosen ALS. En forferdelig sykdom som ender med døden. I den tiden og frem til han døde, mars 2018, ble løpingen min terapi. Jeg løp så ofte jeg kom fra og så langt jeg kunne før jeg måtte hjem. Jeg kunne gråte og rase mens jeg løp og på en måte løp jeg fra elendigheten. I løpet av løpeturen ble min kjære «frisk» i mitt hode og jeg kunne dra hjem full av positiv energi. Løpingen var det som holdt meg oppe. Vi visste han ville dø og vi visste det nærmet seg.  Jeg begynte å se på det som ett Maraton. Jeg visste ikke når vi kom i mål, men jeg visste det var over en dag. Smerten under denne Maratonen var psykisk og ikke fysisk. Jeg tenkte at jeg gledet meg til å løpe ett Maraton igjen og kjenne smerten i kroppen og ikke i psyken, så en del av terapien ble å melde seg på løp fremover. Jeg meldte meg på det meste for 2018, Maraton i London, halvmaraton i Bergen, halvmaraton i Alsace, halvmaraton i Stockholm og maraton i Aten + en masse andre aktiviteter. Jeg visste jeg ikke hadde nok langløp til ett Maraton, men hodet var sterkere enn noen gang.

Jeg løp i London, det var varmt og mange løp for ulike organisasjoner eller til minne om sine kjære som var borte. Jeg tenkte på dette mens jeg løp. Skulle også jeg hatt bilde av mannen min med teksten jeg løper for…? Nei, jeg løp for meg selv og min kjære mann var med meg. Mens jeg løp ba jeg han heie på meg og jeg hørte han gjorde det. London ble mitt tyngste Maraton, men også mitt beste. Jeg hadde ikke ondt noen steder, men kroppen var fryktelig sliten. Jeg frøs i flere dager etter løpet og det var også nytt, men hodet mitt hadde hatt det fint. Jeg hadde fått bearbeidet masse.

En uke etter London var det halvmaraton i Bergen. Det ble et rolig løp og jeg løp bare fordi det var Bergen. I juni dro vi en liten gruppe til Alsace. Halvmaraton i flotte omgivelser og med en herlig bukett med lystige damer. Det ble en fantastisk tur full av gode opplevelser og med mye latter.

Vel hjemme igjen hadde min lege prøvd å nå meg i flere dager. Hun ville fortelle meg at kulene som jeg trodde var hovne kjertler var kreft. Det er ikke mye jeg husker fra samtalen, men noe satt. Hun så meg dypt inn i øynene og sa «du kommer ikke til å dø av dette, men det blir tøft. Du har en sterk kropp og den vil hjelpe deg». Jeg kom inn i en lupe med leger og samtaler og det hele gikk fort og setningen «du har en sterk kropp» ble gjentatt hver gang jeg var inne til ulike sjekker. Jeg bestemte meg for å se på dette som rammet meg som mitt Maraton. Denne gangen skal fokuset være meg selv. Målet der fremme er å bli frisk, men i mellomtiden må jeg jobbe. Legene tar seg av medisinen og merkelig nok så er det den som gjør meg syk. Min oppgave er å være positiv. Fokusere på å holde kroppen sterk. Bestemme meg for å vinne denne kampen og brette opp armene og gå i gang. Jeg ble overrasket over hva som skjedde med kroppen min. Jeg måtte ta pause i trappene og motbakkene. Når jeg løp ble jeg fryktelig fort andpusten og beina ble tunge som bly. Jeg måtte tenke annerledes. Jeg måtte flytte fokuset over på det jeg hadde klart og ikke hva jeg skulle klare. Jeg kunne ikke lenger bestemme meg for å løpe en mil, men måtte være glad for hver km jeg klarte. Jeg måtte tenke på at det viktigste var å holde kroppen i gang og sterk.  Noen dager klarte jeg 4 km og noen dager 10 km. Noen ganger måtte jeg gå litt og løpe litt, mens andre ganger kunne jeg løpe hele veien. Det går uansett ikke fort enten jeg nå løper eller går, men jeg knuser disse hundelufterne og de som sitter hjemme og jeg har det bra. Jeg merker gleden av å mestre for hver km jeg klarer å legge bak meg. Jeg nyter gleden løpingen gir meg og jeg vet at det er veien til målet.

Jeg tenker jeg er heldig. Jeg har mange rundt meg både familie og venner som støtter meg og heier på meg. Det er mange som vil gå tur med meg og det setter jeg stor pris på, men løpingen vil jeg ha for meg selv. Jeg løper så seint, jeg klarer ikke prate og det er min lille tid der jeg nyter hver km jeg klarer. Jeg snakker innover i meg selv, gir meg selv en klapp på skulderen og fokuserer på at jeg tross alt er heldig som klarer dette. Selv om målet mitt nå er å bli frisk må jeg likevel ha noen planer og noe å se fram til så jeg er i gang med 2019. Jeg har mål om halvmaraton i Bergen og Trieste på våren, en fottur i Italia og en hel Maraton på høsten.

Jeg er glad jeg begynte å løpe. Løpingen har vært og er viktig for meg. Etter at min mann døde gikk jeg til min osteopat. Hun sjekket meg og sa at kroppen hadde kapslet seg. Jeg var stiv i musklene i overkroppen. Hun kunne fortelle at løpingen hadde hjulpet kroppen min i den vanskelige tiden. Når en utsettes for sterkt psykisk press starter hjernen med å overprodusere ulike stoffer som blant annet kortison. Dette blir til slagg i kroppen, men siden jeg hadde løpt hadde kroppen kvittet seg med overskuddet/slagget. Når jeg nå ble syk møter jeg det samme. Siden jeg har holdt kroppen sterk er den bedre rustet til å komme seg gjennom dette. Når jeg nå skal kjempe min egen kamp og vinne mitt Maraton er utgangspunktet mitt en sterk kropp og et sterkt hode.

Jeg er blitt en løper og jeg gleder meg til hvert løp. Jeg ønsker å løpe langt, kjenne på følelsen av å løpe så langt jeg klarer. Ikke så fort, men langt. Gleden av å dele denne følelsen med andre. Være en del av disse flotte løpedamene som alle har et mål om å ha det kjekt og kose seg mest mulig.  Jeg har aldri angret på at jeg meldte meg på Maraton i Roma. Den reisen har tilført livet mitt så ufattelig mye, nye venner, mange flotte turer og uendelig mye positiv energi.  Måten å tenke, det å ha fokus, kjenne på følelsen av mestring og ikke minst gleden ved å ha nye mål der fremme.  Løpingen har også hjulpet meg gjennom den vanskeligste tidene i mitt liv.

Jeg skal aldri slutte med å løpe. Hver gang jeg løper til bussen, toget eller flyet så tenker jeg «å så glad jeg er for at jeg er en løper» 😊 Nå skal jeg bare bli frisk og da skal jeg bli en ekte langdistanseløper.

Takk for meg.

Siv